Islamister får regjere - på folkets nåde

Islamistenes valgsuksess er ikke nødvendigvis tilbakeskritt for et folkestyre i land der fåmannsveldet har regjert i årtier. Det til tross for at Vesten frykter islam som en udemokratisk religion.

Det arabiske folks forventninger om forbed­ring er skyhøye. Undertrykkelse og vanstyre har i tiår preget samfunnet, og gjort utfordringene for nye makt­havere enorme.

Korrupt lederskap

Kaoset som fulgte av revolusjon­ene i 2011 forverret situasjonen. I dag er nesten hver femte ­egypter arbeidsledig. Én av fire lever under fattigdomsgrensen. I Tunisia er ikke situasjonen stort bedre.

Kan de islamske partiene ­levere?
I 2011 og 2012 gikk egypterne og tunisierne til valgurnene. Resultatet ble et nederlag for de ikke-religiøse partiene. Folket ville ha islamske partier og islamske ledere. Det samme skjedde i de okkuperte ­palestinske områdene flere år tidligere: I 2006 brukte palestinerne stemme­seddelen til å bytte ut sitt gamle og korrupte lederskap medislamistene i Hamas.

Disse resultatene har skremt mange i Vesten. Optimismen som kjennetegnet den arabiske våren er blitt erstattet av pessimisme.

De kan ikke fatte politiske beslutninger som går på tvers av folkeviljen

Pessimismen bygger på antak­elsen om at islam er en udemokratisk religion, og at de islamske partiene bare later som de respekterer demokratiet. Men demokrati er først og fremst en fredelig metode der folketfår velge og bytte ut sine politiske ledere. Derfor er ikke islamistenes valgsuksess nødvendigvis tilbakeskritt for demokratiet i land der fåmannsveldet har regjert i årtier.

Konservative og religiøse
Nettopp det at islamske ­partier vant makten gjennom frie og ­fredelige valg, gir håp om at demokratier kan vokse frem i en region nesten helt uten demokratiske tradisjoner.

Det er ikke overraskende at islamistiske partier gjorde det skarpt. Store deler av befolkningen i Midtøsten er både konservative og religiøse. Det er naturlig at de stemmer på religiøse partier når de førstfår sjansen. Religion var imidlertid ikke den eneste grunnen til at islamske partier vant. Velgerne i Tunisia, Egypt og det okkuperte Pale­stina stemte på islamistene fordi de tror det er de som kan forbedre den vanskelige økonomiske, sosiale og politiske situasjonen.

Derfor vant islamistene

Her er tre hovedgrunner til at islamistene vant:

De har vist at de kan hjelpe: Før, når nøden var stor og problemene hopet seg opp, hadde ikke folket noen velfungerende velferdsstat å gå til. Hjelp fikk de fra de religiøse bevegelsene. Havnet familien i uføre med arbeidsledighet og sykdom, kunne de regne med hjelp fra de islamske partiene. De gir mat til de fattige, sykehushjelp til syke og de driver skoler og barnehager. Islamistene er godt organiserte og har skapt et sikkerhetsnett. De har vunnet folkets respekt og tillit gjennom årevis som trofast støttespiller. Islamistene nyter respekt og beundring blant ­vanlige folk.

Mistillit til vestlige ideer: ­Vesten ga lenge militær og økonomisk bistand til de falne regimene, og støttet på den måten undertrykkelsen av ­befolkningen i flere tiår. Dette gjorde naturlig nok «vestlige ideer» som å skille stat og religion til dårlig politisk valuta, noe de liberale og ikke-religiøse partiene tapte på. De ble forbundet med politikken ført av de tidligere diktatorene, den samme politikken som hadde ført landene ut i elendigheten. Folket hadde derfor ikke tillit til dem som troverdige kandidater for endring og utvikling, noe ­islamistene tjente på.

For om man forbinder sekularisme med undertrykk­else, stemmer man heller på de religiøse alternativene. Selv om man kanskje ikke er så religiøs selv.

Offervillig motstands­bevegelse: Flere av de islamske partiene nyter også stor respekt i befolkningen av andre grunner. Både i Egypt, Tunisia og i det okkuperte Palestina var de nemlig lenge den viktigste opposisjonen mot de autoritære regimene. Og ­historisk har de måttet betale dyrt for sin motstand. ­Fengsling, tortur og drap var lenge daglig kost for tusenvis av medlemmene deres. De har dermed vist pågangsmot og offervilje i sitt arbeid for en alternativ fremtid. Også denne inn­satsen fikk selv ikke-religiøse velgere til å stemme på dem.

Neppe kupp
De islamske partiene sitter på folkets nåde. Og det vet de. Situa­sjonen er ikke som før. Da ­kunne lederne beholde makten ved hjelp av trusler, vold og unntakstilstand. Diktatorene måtte bare i liten grad forholde seg til ­folkets vilje. I dag spiller folkeviljen en avgjørende rolle. Nå vinnes og beholdes makten gjennom valg. Dette begrenser handlingsfri­heten til de politiske lederne, og legger sterke føringer på hvordan de oppfører seg.

Oppryddingen tar tid
Selv om islamske partier vant valgene i Tunisia, Egypt og det okkuperte Palestina, betyr ikke det at de vil gjøre det igjen. Som i demokratier ellers må de regjerendetilfredsstille kravene fra befolkningen for å bli gjenvalgt. Den økonomiske veksten som må til for å bedre situasjonen har i stor grad uteblitt. Foreløpig.

For å bli gjenvalgt må de islamske partiene imøtekomme kravene fra folket. Og kravene dreier seg ikke først og fremst om religion. Foruten økonomisk vekst, er det rettferdighet, lov og orden som er viktigst. Og utålmodigheten er stor. Folket vil ha forbedring fort.

Men demokrati i seg selv er ingen kur for all verdens problemer og utfordringer. Det er vanskelig og tidkrevende å rydde opp i all korrupsjonen og få ­økonomien på rett kjøl.

Krav om kompromiss
Skal de klare dette, må de regjer­ende være pragmatiske og samarbeidsvillige. De må styre på vegne av folket, også dem som har andre meninger og prioriteringer. Dette krever kompromissvilje, politisk kløkt og respekt for menings­motstandere. De regjerende må jobbe hardt. Og de må være forberedt på å miste ­makten.

For det er også andre krefter som søker makt. Både gamle og nye politiske bevegelser har organisert seg, og står klare for å utfordre de islamske partiene ved neste valg. Så om disse ikke innfrir forventningene, vet de at velgerne vil stemme på andre partier. Klarer ikke de islamske partiene å sikre økonomisk vekst, redusere korrupsjon og utjevne de sosiale ulikhetene, blir de neppe gjenvalgt. Uansett hvor religiøse de er.

Oppfører seg ansvarlig
Det er derfor liten grunn til å anta at de islamske partiene utgjør en trussel for demokratiet. De styrer ikke på samme måte som i ­Norge eller Europa. Men de følger de demokratiske spillereglene. Og de oppfører seg ansvarlig internasjonalt.

Å gå fra diktatur til demokrati er ­vanskelig. Usikkerheten er stor, og det kan ta lang tid før situasjonen ­stabiliserer seg og. Landene i Midtøsten må likevel få finne sin egen vei. Og religion vil nok fortsette å spille en sentral rolle.

Men det er fortsatt vår i Midtøsten, og demokratiet har gode sjanser til å bestå.

Denne innsikt artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende 3. juli.