Hva nå Tyrkia?

Terrorangrepet på Istanbuls hovedflyplass, Atatürk, viste at trusselen fra den såkalte Islamske Staten (IS) er høyst reell og at Tyrkia er sårbar for alvorlige terroranslag mot landets vitale infrastruktur.

For å forstå Tyrkias sårbarhet må vi være oppmerksom på landets geografiske posisjon. De fleste har fått med seg at Tyrkia ligger både i Europa og Asia og at bro-metaforen ofte er benyttet for å beskrive landets geografiske posisjon som en mulighet, det vil si Tyrkia som en bro(bygger) mellom den vestlige verden og Østen. Tyrkias geografiske posisjon var landets styrke forut for Den arabiske våren, men er nå blitt deres ulykke da landet nå ligger midt i kokepunktet for flere pågående konflikter. Landet har grenser til åtte land; Bulgaria, Hellas, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Iran, Irak og Syria. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, i vest Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et «innlandshav», Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia. Tyrkia har nær 80 millioner innbyggere fordelt på 784 tusen km2. Tyrkia er en sekulær parlamentarisk stat med Islam som den største religionen. De fleste tyrkere er muslimer og praktiserer i varierende grad sin religion.

Med Mustafa Kemal Atatürk etablerte Tyrkia den utenrikspolitiske doktrinen “Peace at Home, Peace in the World”. Denne videreførtes av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoglu i oppdatert versjon; “Zero Problems with Neighbors” og var blant annet utformet for å skulle gjenoppta kontakten med regionen etter en tid med isolasjonisme (overfor nabostatene)[1]. Selv om myndighetene hevdet annet i lang tid, falt denne doktrinen praktisk talt i grus med den arabiske våren. Etter dette har Tyrkias utenrikspolitikk manglet en synlig retning og synes å være ”bakpå” vis-à-vis de historiske hendelser.

Spørsmålet nå er hvilke konsekvenser, om noen, det siste terroranslaget vil ha for Tyrkias utenriks- og innenrikspolitikk.  For å gjøre den analysen må vi ta et par skritt tilbake i nær fortid. Vi må også forsøke å løse opp de sammenvevde utenrikspolitiske og innenrikspolitiske faktorer og se nærmere på Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan.

Utenrikspolitikk
Tyrkia grenser til to høyintensitetskonflikter: Syria og Irak i tillegg til lavintensitetskonflikten mellom Armenia/ Aserbajdsjan over området Nagorno- Karabakh. For Tyrkia har særlig konflikten i Syria hatt store konsekvenser og vi har ved flere anledninger sett at konflikten flyter over i det tyrkiske samfunn. For det første har Tyrkia blitt rammet av flere alvorlige terroranslag utført av IS, dernest har Syriakonflikten indirekte vært bidragsytende til at konflikten mellom PKK (Kurdistans arbeiderparti)  og Tyrkias styresmakter har blusset opp igjen. Videre har Tyrkia tatt i mot mer enn 2,7 millioner syriske flyktninger[2], i tillegg til et betydelig antall flyktninger fra Irak og Afghanistan. På samfunnsnivå har konsekvensen vært en økende identifisering langs etniske, sekteriske, politiske og sosioøkonomiske skillelinjer til forskjell fra tidligere hvor den fremste identitetsmarkøren for befolkningen var tyrker.

I det lengste førsøkte Tyrkias styresmakter (i alle fall i offisiell politikk) å unngå en direkte involvering i konflikten i Syria, konsentrere seg om humanitære spørsmål og forsøke å ta imot den økende tilstrømningen av syriske flyktninger. Tyrkia var tidlig ute med krav om at Bashar al-Assad måtte gå av. Holdningen var at kun slik kunne stabilitet etableres i landet. Dette er fortsatt offisiell politikk, i motsetning til deler av det internasjonale samfunn som nå ser for seg en overgangsløsning. I sin trusselvurdering har styresmaktene oppgitt Assad-regimet på førsteplass, dernest PKK. Det har fått mange internasjonale og nasjonale kritikere til å heve øyenbrynene. Det tyrkiske maktapparatet har blitt kritisert for å ha sett gjennom fingrene med eller minimert trusselen fra IS, og tillatt at fremmedkrigere nærmest uhemmet reiser til og fra Syria, og blitt beskyldt for handel med olje med IS fra Irak. Myndighetene anklages sågar for å støtte islamistiske grupper som kjemper mot Assad – til og med IS. Dette har myndighetene benektet. Det som imidlertid er klart er at Tyrkias strategi i Syria har rammet de kurdiske gruppene (PYD, YGP[3])  som kjemper mot IS og således rammet den internasjonale innsatsen mot IS. Dette har også blitt en kilde til irritasjon mellom Tyrkia og koalisjonspartnerne[4], særlig USA.

Med terroranslaget mot Atatürk flyplass ble det helt åpenbart at styresmaktene hadde undervurdert trusselen fra IS. IS har som kjent tilrøvet seg landområder både i Irak og Syria og er således i en to-frontposisjon vis-à-vis Tyrkia. Det er særlig tre faktorer som har gitt IS et mulighetsrom til å kunne slå til mot Tyrkia på denne måten. Nå må det påpekes at et terrorangrep fra IS mot vestlige byer som Paris og Brussel har vi sett før. Imidlertid kan mulighetsfaktorene være ulike. Tyrkias faktorer er: foretrukket transit-land for fremmedkrigere, ”open border policy” for flyktninger, naivitet[5] overfor trusselen fra IS både utenfra (Syria, Irak, fremmedkrigere) og innenfra (IS-radikaliserte tyrkere og IS-krigere som har etablert seg i Tyrkia). Som en del av den beryktede flyktningeavtalen med EU har Tyrkia måttet gjennomføre strengere grensekontroll for å hindre fri flyt av fremmedkrigere inn i Syria og IS-krigere ut, samt hindre flykninger i å dra fra Tyrkia og videre inn i Europa. Dette har kanskje forbedret Tyrkias sikkerhet, men stengte grenser har fryktelige konsekvenser for flyktningene som blir sittende i limbo på syrisk side av grensen under særdeles kritikkverdige forhold[6].

Innenrikspolitikk
Krigen i Syria har nørt opp under motsetninger mellom ulike grupper i Tyrkia – både etniske som kurdere og tyrkere, sekteriske som religiøse og sekulære, og sosioøkonomiske hvor da særlig middelklassen er urolig. Disse ulike gruppene har ulike utenrikspolitiske interesser, ofte motstridende. Et åpenbart eksempel er kurderne. Da byen Kobani var under beleiring av IS og tusenvis av kurdere flyktet over grensen til Tyrkia, var dette opptakten til gjenopptaking av konflikten med PKK. Kurdere og mange med dem var rasende på regjeringen for å passivt bivåne (syriske) kurdiske krigere kjempe mot IS uten å hjelpe og å nekte peshmergakrigere å komme til unnsetning. Denne hendelsen var med på å øke oppslutningen om HDP (Peoples' Democratic Party) som klarte å komme over sperregrensen på 10% og var en hovedårsak til at AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet, Tyrkias regjeringsparti) tapte majoriteten i juni.  Kampene om Kobani ble av Erdogan betraktet som en kamp mellom terrorister; PKK og IS. Mange tyrkere ser også på PKK som farligere enn IS grunnet den langvarige konflikten mellom tyrkiske myndigheter og PKK. Dessuten er AKP redd for å miste støtten fra visse deler av sin sunnimuslimske velgerbase ved å slå for hardt til mot IS. Volden mellom PKK og Tyrkias sikkerhetsstyrker er verre nå enn på mange år. Hovedsakelig utspiller dette seg sørøst i Tyrkia, men vi har også sett flere attentat i vest-Tyrkia utført av TAK (Kurdistan Freedom Falcons[7]). Gjenopptaking av konflikten har ført til sosial uro i det tyrkiske samfunnet og skaper mellommenneskelig frykt som slår ut i anti-kurdiske holdninger og aggresjon.

I perioden mellom valget 7. juni 2015 hvor AKP tapte flertallet, og nyvalget 1. november, så man i økende grad en sammenblanding av innenrikspolitikk og utenrikspolitikk hvor utenrikspolitiske beslutninger ble fattet som innenrikspolitisk medisin. Erdogan med AKP forsto at de trengte de nasjonalistiske velgerne, måtte vinne tilbake konservative kurdere, og mobilisere hjemmesitterne. Strategien lyktes. Prisen var en fredsprosess i grus og et ytterligere polarisert samfunn. Ressursene ble satt inn på å knuse PKK på bekostning av fokus på trusselen fra IS.

Erdogan
Politikeren Erdogan slo seg opp som ordfører i Istanbul via sin mentor Necmettin Erbakan og har vært statsminister siden 2003 og president siden 2014. Han er den desidert sterkeste leder siden Atatürk. Da undertegnede intervjuet tyrkiske eliter, både tilhengere og motstandere, vedrørende Erdogans lederstil, avdekket disse en generell frustrasjon. Lederstilen ble beskrevet som autoritær og uten rom for kritikk. Makt har korrumpert Erdogan og han styrer basert på frykt. Imidlertid ble det også sagt at Erdogan genuint mener at han selv er den beste til å styre Tyrkia.  Erdogan har fremstilt seg selv som Tyrkias sterke mann og i mellomvalgsperioden som den eneste som kan redde Tyrkia fra kaos og den som kan hindre for eksempel terroranslag som det på Atatürk flyplassen. Dette bildet kunne slått sprekker nå, men Erdogan var tidlig ute og forsikret befolkningen om at de hadde kontroll; ”Despite paying a heavy price, Turkey has the power, determination and capacity to continue the fight against terrorism until the end”[8] . I tillegg ble, som vanlig, sosiale medier stengt og det ble nedlagt forbud mot å rapportere fra terroranslaget. Dette for å holde kontroll på fremstillingen av anslaget og hindre kritiske røster. Erdogan tror at mediene er et av hans departement og at han kan styre dem deretter[9]. Erdogan må holde på imaget som en sterk mann. Hans ultimate mål er å endre Tyrkias grunnlov til presidentstyre og gjøre Tyrkia presidentstyrt, ikke bare i praksis, men også i teori. Da trenger han å beholde velgerbasen sin.

Tilbake til utgangsspørsmålet: hva nå, Tyrkia?

Et godt utgangspunkt er å spørre hva som tjener Erdogan

Erdogan reagerer maktpolitisk – han vil handle på måter som sikrer og styrker hans posisjon og som etter hans oppfatning vil sikre ham nok stemmer til å endre Tyrkias grunnlov. Da er en fiende god å ha – men i så måte er PKK bedre enn IS. Av flere grunner kan en ny fredsprosess med PKK være i emning. To av dem er: forbedre relasjoner til koalisjonspartnerne, og omfordele ressurser fra konflikten med PKK for å hindre flere terroranslag fra IS. Når det gjelder Syria vil vi trolig ikke se store forandringer, i alle fall ikke før en eventuell dialogprosess med PKK. Tyrkias ledelse vil søke ytterligere støtte fra NATO, i alle fall retorisk, til å trappe opp kampen mot terror og konsentrere mer innsats på sin sørlige flanke. Innenrikspolitisk vil vi se at myndighetene slår til mot IS-sympatisører uten å gjøre stort nummer ut av disse operasjonene.

Siri Neset, forsker tilknyttet CMI

[1] Norway and Turkey: Possibilities of Cooperation through the Eyes of Turkish Opinion-Makers" (with D. Heradstveit and G.M. Bonham). All Azimuth: A Journal of Foregn Policy and Peace, Volume 2, No. 1 (2013), 5-20.

[2] Syriske flyktninger i Tyrkia pr. 16. Juni 2016: 2,739,326. Se: http://data.unhcr.org/syrianrefugees/country.php?id=224

[3] The Kurdish Democratic Union Party (PYD) se feks.: http://carnegieendowment.org/syriaincrisis/48526

YGP (People's Protection Units)  er en millitant organisasjon affiliert med PYD, se feks.: http://www.bbc.com/news/world-middle-east-33690060

[4] Koalisjonen er ledet av USA og består av over 60 stater og orginisasjoner. Se feks.: https://www.fas.org/sgp/crs/natsec/R44135.pdf

[5] Det diskuteres om denne naiviteten er villet politikk fra Erdogan sin side, eller dårlig etteretning

[6] Se for.eks.: https://www.theguardian.com/world/2016/feb/07/tens-of-thousands-of-syrians-remain-stranded-at-the-turkish-border

[7] Kurdistan Freedom Falcons presenterer seg selv som en utbrytergruppe fra PKK – men dette er omstridt hvorvidt de opererer på egenhånd.

[8] http://www.dailysabah.com/war-on-terror/2016/06/29/erdogan-condemns-istanbul-airport-terror-attacks-urges-world-to-show-decisive-stance-against-terror

[9] Dette ble uttalt av flere av undertegnedes informanter. Se: Norway and Turkey: Possibilities of Cooperation through the Eyes of Turkish Opinion-Makers" (with D. Heradstveit and G.M. Bonham). All Azimuth: A Journal of Foregn Policy and Peace, Volume 2, No. 1 (2013), 5-20.