FN-søknaden kan gi håp for fremtiden

Søknad om medlemskap i FN kan gi Palestina sterkere kort på hånden, bl.a. i kravet om at 1967-grensene skal gjelde. Om det blir nei, kan statusen i FN oppgraderes fra ikke-statlig til statlig observatør.

Palestinsk medlemskap i FN?
Det palestinske lederskapet på Vestbredden har erklært at de vil søke FN-medlemskap i siste halvdel av september. Med stadige utvidelser av israelske bosetninger på den okkuperte Vestbredden, opprettholdelse av blokaden av Gazastripen, og med fredsprosessen i vranglås siden september 2010, vurderer de medlemskap i FN som siste mulighet til å tvinge frem en endring på situasjonen.

Konsekvensene
Et palestinsk medlemskap i FN ville neppe endre den fastlåste situasjonen umiddelbart. Men på lengre sikt vil det kunne få viktige konsekvenser for både Israel og palestinere.

Et resultat av et palestinsk medlemskap vil være at Israel da i praksis okkuperer deler av et annet FN-land. Dette gir FN helt andre sanksjonsmuligheter og -plikter enn det som har vært tilfelle så langt. For selv om et utall resolusjoner fra både Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet i FN har fordømt Israels okkupasjon av de palestinske territoriene, er områdenes uavklarte rettslige status én årsak til at okkupasjonen kan fortsette ufortrødent.

FN-medlemskap for Palestina vil også legge helt andre føringer på fredsforhandlingene om disse skulle plukkes opp igjen. Spesielt grensespørsmålet hadde da langt på vei vært avklart. Palestinernes krav om at det er 1967-grensene som skal gjelde mellom Israel og en fremtidig palestinsk stat – og som det allerede henvises til i resolusjonene fra FN – ville blitt styrket betraktelig.

Med medlemskap ville palestinerne også fått direkte tilgang til FNs viktigste organer, så som stemmerett i Generalforsamlingen, en teoretisk muligheten til å kunne bli medlem av Sikkerhetsrådet og adgang til Den internasjonale domstol. Dette hadde utvilsomt styrket palestinernes posisjon. Med internasjonal lov i hånd kunne de da lagt alvorlig press på Israel for å få en slutt på okkupasjonen.

Men selv om verdensopinionen har dreid i palestinernes favør de siste årene – fremskyndet særlig av Israels bombing av Gazastripen i desember 2008 og januar 2009 som drepte minst 1166 palestinere samt den fortsatte ekspansjonen av bosetninger på Vestbredden – er det heller tvilsomt om Palestina blir medlem av FN i denne omgang.

Prosessen for medlemskap
Det er Generalforsamlingen som har mandat til å melde land inn og ut av FN. Der har alle medlemslandene én stemme hver, og for at en medlemskapssøknad skal innvilges trengs et to-tredjedels flertall. For at Palestina skal bli medlem i FN må derfor 128 av dagens 193 medlemsland stemme for søknaden. Man kan ikke vite sikkert hvor mange land som vil stemme for en slik søknad, men ved utgangen av august hadde 125 land anerkjent Palestina som en egen stat. I tillegg har en rekke andre land indikert at de er positive til palestinernes søknad. Sett i lys av dette kan det se ut som at palestinerne har gode sjanser til å bli medlem av FN.

Men søknaden går ikke direkte til votering i Generalforsamlingen. Søknaden stiles til FNs Generalsekretær sammen med en formell aksept av medlemskapsforpliktelsene i FN-charteret. Generalsekretæren sender så søknaden videre til Sikkerhetsrådet, som på sin side nedsetter en komité for å vurdere den. På bakgrunn av komiteens vurdering stemmer så Sikkerhetsrådet over hvorvidt de skal anbefale Generalforsamlingen å innvilge søknaden. Ni av Sikkerhetsrådets 15 medlemmer må stemme for at søknaden bør innvilges før en eventuell anbefaling går videre til Generalforsamlingen. De fem faste medlemmene (USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina) har anledning til å legge ned veto.

Og det er nok her søknaden stanses. USA har lenge uttrykt skepsis til palestinernes planer om å søke FN-medlemskap, og torsdag 8. september bekreftet en talsperson fra USAs utenriksdepartement at de vil legge ned veto i Sikkerhetsrådet mot en slik søknad. Så selv om flere EU-land er positive til palestinernes søknad, og utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt at Norge vil vurdere søknaden nøye, spiller nok dette mindre rolle. Ingen søkerland har blitt medlem i FN uten en anbefaling fra Sikkerhetsrådet, og med USAs lovnad om veto er det dermed rimelig sikkert at det ikke blir noe FN-medlemskap for Palestina i denne omgang.

Alt dette vet palestinerne. Så hvorfor reiser palestinske diplomater fortsatt verden rundt for å sanke stemmer til en avstemning i Generalforsamlingen?

Én årsak er at selv et avslag på søknaden kan tolkes som en symbolseier for palestinerne. Med verdensopinionen og et stadig større flertall i Generalforsamlingen bak seg vil et amerikansk veto understreke USAs partiskhet i konflikten. Et slikt utfall vil også sørge for å opprettholde det internasjonale fokuset på palestinernes problemer.

Men viktigst er at palestinerne både har en plan B og C.

Plan B
Palestinske talspersoner har sagt at dersom – eller når – søknaden stoppes i Sikkerhetsrådet, så kan behandlingen overføres direkte til Generalforsamlingen under den såkalte «Enhet for Fred» resolusjonen. Dette er en resolusjon som i praksis gir Generalforsamlingen mye ansvaret og makten til Sikkerhetsrådet. Siden ingen i Generalforsamlingen har vetorett vil palestinernes søknad da kunne innvilges dersom den får to-tredjedels flertall.

Resolusjonen ble vedtatt i 1950 for at Generalforsamlingen skulle kunne gripe inn i konflikter selv om et av Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer hindret handling ved bruk av vetoretten sin. Resolusjonen har sjeldent blitt brukt, og aldri i forbindelse med en medlemskapssøknad. Så selv om palestinernes situasjon er prekær, er det lite sannsynlig at avslag på deres søknad vil kvalifiserer til en sesjon under denne resolusjonen.

Plan C
Palestinernes siste kort er å søke om observatørstatus i FN som stat. Palestinerne har vært representert i FN som ikke-statlig observatør siden 1974. En oppgradering fra ikke-statlig til statlig observatørstatus for Palestina vil rett nok ikke gi palestinerne stemmerett i FN eller definitivt avklare den juridiske statusen til de okkuperte palestinske territoriene. Men et slikt medlemskap krever ingen behandling i Sikkerhetsrådet; palestinerne trenger kun to-tredjedels flertall i Generalforsamlingen for å oppnå dette.

Det fremstår derfor som relativt sannsynlig at Palestinas status i FN kan oppgraderes fra ikke-statlig til statlig observatør. Og en slik oppgradering vil virke legitimerende for palestinernes krav om egen stat. For eksempel har Den internasjonal straffedomstolen indikert at de vil akseptere Palestina som medlem dersom dette skjer. Med medlemskap der kan palestinerne eksempelvis innklage israelske tjenestemenn for ulovlig bygging av bosetninger på Vestbredden. Selv om utfallet av en slik innklage er høyst usikkert, understreker dette hvordan statlig observatørstatus kan styrke palestinernes posisjon betraktelig.

Et siste viktig argument for å søke en slik statusoppgradering er håpet for fremtiden. Foruten Vatikanstaten har alle de 17 tidligere statene med observatørstatus i FN før eller siden blitt fullverdige medlemmer. Så om Palestina ikke blir FN-medlem i høst, så kanskje om noen år?