Feilslått Afghanistan-strategi
I oktober 2001 felte en USA-ledet invasjon Taliban-regimet i Afghanistan. Målet for det internasjonale engasjementet var å opprette en ny samfunnsorden i landet. Ti år etter er lite forandret til det bedre. I dag er Afghanistan et land preget av mange krigsherrer og svake institusjoner. Lokale militser slåss seg imellom om makt, narkotikaproduksjon og veier.
I boken When More is Less: The International Project in Afghanistan, som nå utgis på norsk som Eksperimentet Afghanistan. Det internasjonale engasjementet etter Taliban-regimets fall, tegner Astri Suhrke, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt, et tydelig bilde av hvorfor det internasjonale prosjektet har mislykkes i å skape en ny politisk og sosial orden i Afghanistan.
Avhengighetsstaten
Med den militære invasjonen av Afghanistan fulgte samtidig et fredsbyggende oppdrag. Landet skulle reformeres på alle fronter. Til dette gjenoppbyggingsprosjektet trengtes det penger, og FNs bistandsorganer, giverlandene og private bistandsorganisasjoner fikk et nytt marked. I dag stammer fremdeles 85-90 prosent av inntektene til den afghanske staten fra bistand.
-Vi har skapt en stat som er helt avhengig av eksterne kilder. Ett resultat er at parlamentet ikke har reell makt over budsjettet. De viktige politiske relasjonene er mellom den afghanske regjeringen og eksterne støttespillere, ikke mellom regjeringen og det afghanske folket, sier Suhrke.
Hun peker også på at USA betaler lønninger og drift av den afghanske hæren, mens andre giverland, og spesielt EU, betaler for det afghanske politiet. Suhrke betegner situasjonen som en felle både afghanerne og det internasjonale samfunnet vil ha vansker med å komme seg ut av nå som ansvaret for sikkerheten skal overføres til afghanske myndigheter. Hvordan skal da det militære og politiet finansieres?
Hvorfor gikk det så galt?
Etter hvert ble det tydelig at utviklingen i Afghanistan ikke gikk i ønsket retning. Verken staten eller administrasjonsapparatet fungerte uten sterk internasjonal støtte, og korrupsjon ble stadig mer utbredt. De internasjonale støttespillerne prøvde å løse problemene ved å involvere seg enda sterkere.
-Problemet var at behovet for stadig større kontroll og raske resultater, fortrengte mulighetene for reellt lokalt eierskap og lokal styring, og misnøyen og skepsisen blant afghanerne økte. Det internasjonale engasjementet ble et umulig prosjekt fordi det ble stadig større og mer invaderende. Det skapte afghanske motreaksjoner i tillegg til at Taliban-opprøret økte i omfang og intensitet, sier Suhrke. Retorikken om at afghanerne selv skulle styre prosessen var overveldende, men i realiteten var det umulig for dem å sitte i førersetet, sier hun.
Med en afghansk stat som så tydelig var avhengig av utenlandske interesser, ble det også vanskelig for regjeringen å opprettholde legitimitet. En ’ond sirkel’ av avhengighet og manglende legitimitet oppsto.
I 2003 overtok NATO kommandoen for innsatsen i Afghanistan, og det gikk enda mer internasjonal prestisje i prosjektet. Det ble vanskeligere å trekke seg ut uten å kunne vise til en form for seier.
Mange kritiske røster har hevdet at engasjementet i Afghanistan slo feil fordi det internasjonale samfunnet ikke gikk inn med nok styrke i den første fasen etter 2001. Suhrke argumenterer for at det var det motsatte som var kjernen til problemet. Det internasjonale engasjementet var for stort, for overveldende og for inngripende. Hun beskriver et internasjonalt samfunn som ble dypere og dypere engasjert etter hvert som problemene tårnet seg opp, men som ikke klarte å snu utviklingen.
-Vi mistet av syne at vi var en del av problemet, ikke løsningen.
Trenger spillerom
Ifølge Suhrke trenger afghanerne tid til å selv stake ut veien for et fredelig og velfungerende Afghanistan.
-Afghanerne må få politisk spillerom til å finne en maktbalanse de kan leve med. Tilbaketrekkingen kan ikke bare omfatte militære styrker, den må også foregå på et politisk plan, sier hun.
USA og NATO har satt 2014 som mål for tilbaketrekking av sine kampstyrker. Samtidig er det forsøk på forhandlinger, men ingen sterke tegn til fremgang. Suhrke understreker at tilbaketrekkingen må være en gradvis prosess, og at en eventuell fredsløsning også er avhengig av Afghanistans naboer.
Samtidig er det klart at overgangen fram til 2014 og perioden etterpå vil bli vanskelig. Det råder stor usikkerhet omkring finansieringen av sikkerhetsstyrkene, kontroll over militser, disiplinen i hæren, utsiktene for programmer i helse og utdanningssektoren som har vært vellykket, og tvil om hvordan store deler av statsapparatet vil fungere dersom internasjonal bistand og teknisk assistanse reduseres. Bare i Finansdepartementet, for eksempel, er i dag kjernestaben på rundt 370 personer helt eller fullstendig lønnet av internasjonal bistand. I bakgrunnen ruver frykten for at den nåværende krigen vil bli etterfulgt av en mer lokalisert, men intens konflikt der de ulike etniske gruppene vil stå mot hverandre.
Til tross for problemene som har tårnet seg opp i Afghanistan, mener Suhrke likevel at det internasjonale samfunnet har lært av erfaringene.
-I Libya har USA og NATO som helhet vært langt mer forsiktige. Man innså at lederskapet reelt sett må plasseres hos libyerne selv, sier hun.