Oljebrødrene
Gunnar Sørbø, seniorforsker, CMI
Etter fjorårets deling av landet mistet Sudan det meste av oljefeltene sine, og i januar stanset Sør-Sudan oljeproduksjonen i frustrasjon over det de oppfattet som totalt uakseptable avgiftskrav fra naboen i nord for å frakte olje gjennom eksisterende ledninger for eksport. Dette førte til at Sør-Sudan tapte 95 prosent av sine inntekter, mens Sudan, som allerede hadde mistet posisjonen som betydelig olje-eksportør, led et nytt inntektstap. Dette har satt begge land i en svært vanskelig økonomisk og politisk situasjon.
Etter måneder med forhandlinger i regi av Den afrikanske union og med Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki som sjefsmegler kom de to lands presidenter Omar al-Bashir og Salva Kiir sammen til et toppmøte i Addis Abeba. Under sterkt internasjonalt press undertegnet de 27. september åtte avtaler. De inkluderte en oljeavtale som ble undertegnet med aktiv norsk medvirkning og som medfører at Sør-Sudan igjen begynner å produsere olje. Det ble også inngått avtale om at begge lands befolkninger har rett til å bo og arbeide i hverandres land, og det ble enighet om en demilitarisert buffer-sone langs den 180 mil lange grensen mellom de to landene. Handelen vil også gjenopptas, noe som er særlig viktig for Sør-Sudan. Begge presidentene omtalte toppmøtet som historisk, de refererte til hverandre som «brødre», og internasjonale ledere med president Barack Obama i spissen sendte sine gratulasjoner.
En gjenopptagelse av olje-samarbeidet vil stagge en katastrofal økonomisk utvikling i begge land, og avtalene gir pusterom og reduserer faren for en ny omfattende krig. Men det er mange problemer som gjenstår. For det første er det fortsatt krigshandlinger i Darfur, der situasjonen ser ut til å bli verre igjen etter noen år med det FN har kalt en «lavintensitetskonflikt». For det andre er det både krig og humanitær krise i to områder langs grensen i Sudan, nemlig Nuba-fjellene og Blånilen. Konfliktene skyldes at disse to områdene fikk en spesiell status i fredsavtalen som i 2005 la grunnlaget for Sør-Sudans uavhengighet. De har befolkninger som kulturelt føler seg mer knyttet til sør enn til nord, de sloss sammen med sine sørsudanske brødre mot regimet i Khartoum og ble lovet en folkeavstemning i 2011 om fremtidig tilhørighet. Denne ble ikke gjennomført, og da det dominerende politiske partiet i Sør-Sudan (SPLM) i tillegg ble forbudt i Sudan etter skilsmissen, brøt det ut krig som pågår ennå. Ifølge Addis Abeba-avtalen skal begge land trekke tilbake støtte til opposisjonsbevegelser i hverandres land, men det gjenstår å se om dette vil bli overholdt. Som om ikke dette var nok, passet de to presidentene på å legge en gjensidig felle for hverandre, som kan gi næring til ny krig og konflikt hvis utviklingen tilsier det. Igjen dreier det seg om viktige grenseområder.
I likhet med Nuba-fjellene og Blånilen fikk også Abyei en spesiell status i fredsavtalen, med avtale om folkeavstemning. Dette er et distrikt på størrelse med Rogaland fylke, og den britiske kolonimakten overførte det i 1905 til det som i dag er Sudan. En dinka-gruppe – dinka er den største etniske gruppen i Sør-Sudan – betrakter det som sitt hjemland, men det er også et viktig beiteområde for arabiske kveg-nomader (messiriya) som kommer sørover i tørketiden. Tradisjonelt har det vært et godt, nærmest symbiotisk forhold mellom de to folkegruppene, men storpolitikken har endret dette og skapt alvorlige motsetninger. Oljeforekomster har gjort det enda vanskeligere å nå frem til en avtale. Folkeavstemningen er ikke blitt avholdt, blant annet fordi Khartoum og den arabiske lokalbefolkningen insisterer på at nomadene også må kunne avgi stemme, mens Sør-Sudan betoner at dette er dinkaenes hjemland, men at grensene vil være «myke» og nomadene fortsatt vil få tilgang til beiter. Etter hvert er Abyei nærmest blitt en metafor for hele forholdet mellom partene – og det truer hele avtaleverket. Sudan sier at de ønsker en forhandlingsløsning og vil sannsynligvis kunne gå med på at Abyei deles, men dette er uaktuell politikk i Sør-Sudan. I Addis Abeba svarte Khartoum med å trekke frem et annet område på grensen mellom Darfur (Sudan) og Bahr al-Ghazal (Sør-Sudan) – nemlig Kafia Kingi, som har fått navnet «Mile 14» – som Sør-Sudan gjør krav på, men der Sudan sier at det ikke er rom for kompromisser. Her er det også halvnomadiske lokalbefolkninger som er vant til å finne ordninger seg imellom. Disse trues nå av det politiske spillet mellom Juba og Khartoum.
Mbeki skal levere rapport til AU i neste uke. Den vil nok være håpefull, men de mange uavklarte spørsmålene og den gjensidige mistillitten mellom partene gir grunn til uro for utviklingen fremover. For øyeblikket tvinges begge parter til kompromisser fordi de trenger pusterom for å overleve økonomisk og dermed også politisk. Og trolig vil forholdet halte videre uten ny, omfattende krig, men vi er fortsatt langt fra en varig fred mellom naboene i det som var Afrikas største land.
Artikkelen stod først på trykk i Morgenbladet 19.10.2012
