Venezuela sett fra Norge

Hugo Chávez er død og skal antageligvis balsameres. For en som har fulgt Venezuela tett i over åtte år, og bodd der i tilsammen to av dem, har «Venezuela sett fra Norge» - perspektivet ofte vært en tendensiøs affære. Mediene har hamret inn et bilde av Chávez som «klovn», «diktator» og «latinamerikansk caudillo». Samtidig fremviser de ofte en grunnleggende mangel på dybdeforståelse av latinamerikanske realiteter. Det kan derfor være nyttig å reflektere over politikerfenomenet Chavez i et større perspektiv.

Historisk arv

I Norge er politikk relativt ufarlig. I det store og det hele er høyre- og venstresiden enige om hvilket samfunn vi vil ha, og de kan møtes i relativt hyggelig passiar i Stortingets vandrehall. Slik er det ikke i Latin-Amerika. Kontinentet kan ikke forstås uten å ta inn over seg hvordan sosiale og økonomiske ulikheter har formet og fortsetter å forme samfunn og politikk. Det er bare drøye 500 år siden europeerne kolonialiserte og nær utryddet urbefolkningen, samtidig som de importerte afrikanske slaver for å produsere rikdom for Europa. På 1800- og 1900-tallet ble kontinentet frigjort, men mange av de politiske, sosiale og økonomiske strukturene gjensto.

Latin-Amerika er i dag det kontinentet med mest ulikheter i verden. I løpet av den nyliberale epoken på 80- og 90-tallet ble forskjellene forsterket, og fattigdommen steg markant. Militærdiktaturene på 70- og 80-tallet bedrev utstrakt forfølgelse og drap på fattige, urbefolkning og venstreaktivister. I bunnen ligger den historiske arven fra kolonitiden, der de hvitere og velstående elitene ofte anser sine fargede og mindre privilegerte medborgere som truende, skitne, primitive, laverestående og mindre verdt.

I tiårene før Chávez’ regjeringstid ble Venezuela lenge ansett som et demokratisk eksempel for Latin-Amerika. Men det formelle demokratiet hadde en grell bakside: mange fattige og venstresideaktivister ble fengslet, mishandlet, torturert, myrdet og «forsvunnet». Det såkalte Caracazo-opprøret i 1989 er skjellsettende, et folkelig opprør utløst av en ny runde nyliberale reformer. Muligens så mange som 3000 mennesker ble massakrert da regjeringen slo ned opptøyene. På det tidspunktet var 70 prosent av befolkningen falt under fattigdomsgrensen.

Mindre fattigdom

Under Chávez ble fattigdomsratene halvert, og en bred og artikulert grasrotbevegelse vokste frem blant grupper som tidligere var nederst på rangstigen. Det er ingen ubetydelig endring, både fra et menneskelig og politisk perspektiv. Likevel ble det ofte fremstilt i mediene som om Chávez kjøpte, og ikke vant, de fattiges stemmer.

Chávez’ friske utspill mot USA var en gjenganger i mediene. Men bak ukvemsordene lå en langt mer alvorlig realitet. USA har aldri sluttet å anse Latin-Amerika som sin bakgård og ressurskilde. Og Chávez plasserte seg midt i skyteskiven for Washingtons vrede. Ikke bare kastet han amerikansk militære ut fra det venezuelanske militærhovedkvarteret Fuerte Tiuna, men han bidro også sterkt til å sabotere den kontinentale frihandelsavtalen FTAA; et av ekspresident George W. Bushs «pet projects». I tillegg fravristet han amerikanske oljeselskaper kontrollen de hadde hatt over Venezuelas oljereserver siden tidlig i forrige århundre, og ble en frontfigur for en venstrebølge over store deler av kontinentet.

USA-støttet kuppforsøk

Fra et slikt perspektiv er det ikke så underlig at Bush-administrasjonen støttet kuppforsøket mot Chávez i 2002. Det er heller ikke så underlig at undertegnede, da jeg kom til Venezuela som mastergradsstudent i 2005 for å studere sosiale bevegelser i slummen, ble spurt av en representant fra den amerikanske ambassaden om jeg kunne videreformidle informasjon til dem «fordi det er vanskelig for oss å komme i kontakt med disse gruppene».

Det er heller ikke underlig at Washington har vært støttespiller for opposisjonen hele veien, eller at to amerikanske diplomater ble utvist fra Venezuela senest i forrige uke for å forsøke å bestikke militæroffiserer til å vende seg mot regjeringen. Men amerikansk innblanding i latinamerikansk politikk er sjelden et tema i norske medier.

Råvareeksportør

Venezuela ble siden begynnelsen av forrige århundre formet som en råvareeksporterende oljestat bygget på strukturer fra kolonitiden. Dette førte blant annet til oljeavhengighet, over-urbanisering og lav innenlands industri- og jordbruksproduksjon. Denne avhengigheten er en arv som landet drar med seg. Et grunnleggende problem som Venezuela sliter med også i dag er utviklingen av et ofte ineffektivt og korrupt statsapparat og statlige institusjoner. De siste årene er også kriminalitetsratene blitt alarmerende høye, et fenomen som forskere sliter med å forklare i sin helhet.

Regjeringen kunne utvilsomt ha gjort mer for å ta tak i de grunnleggende utfordringene landet står ovenfor, til tross for at reformer er gjennomført på en rekke viktige områder. Samtidig har de nedarvede samfunnsstrukturene, kombinert med mye politisk turbulens de siste årene gjort det vanskelig å gjennomføre politiske reformer.

Maktbrytninger

Grovt sett kan en si at to samfunnsgrupper med radikalt ulike livserfaringer, interesser og ideologiske ståsted står steilt mot hverandre i Venezuela. Det er her den fundamentale konflikten ligger, ikke i Chávez som person. Regjeringen har utvilsomt en sterk maktbase, og Chávez´ konfronterende stil har ofte fremstått som autoritær. Men opposisjonens anklager om at Venezuela er blitt et diktatur bunner først og fremst i at de har sett sine interesser og privilegerte posisjoner truet.

Venezuela er et lærestykke i hvordan sosiale ulikheter skaper ustabile og konfliktfylte samfunn, selv om overflaten lenge kan se tilsynelatende velfungerende ut. Det er også et eksempel på at sosiale endringer er en langvarig og konfliktfylt prosess. Mitt ønske er at norske journalister blir flinkere til å fremheve konteksten bak nyhetsstrømmen fra Venezuela. Vi fortjener å få bedre innsikt i hvordan resten av verden egentlig fungerer.

Link til kronikken i Aftenposten: 

Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 15. mars 2013.