Pisking av kvinner i Sudan

I dagens Aftenposten rapporteres det om den sudanske aktivisten Amira Osman Hamed som ble arrestert i august for å ha nektet å ta på seg hijab. Nå risikerer hun 40 piskeslag for «usømmelig eller umoralsk påkledning». Dette føyer seg inn i rekken av kvinner i Sudan som blir dømt for ”usømmelig påkledning” i henhold til artikkel 152 i den Shariabaserte straffeloven fra 1991. Artikkel 152 fikk internasjonal oppmerksomhet i 2009 da journalisten Lubna Ahmad al-Hussein ble arrestert sammen med 13 andre jenter og kvinner på en restaurant i Khartoum fordi hun gikk med bukse. Siden den gang har mange Sudanesiske kvinner blitt pisket for usømmelig påkledning, senest Amira Osman Hamed som risikerer samme straff for å nekte å ikle seg hijab. Straffeloven stipulerer at kvinner (og menn) skal kle seg moralsk. Men kvinneaktivister som al-Hussein i 2009 Osman Hamed i 2013 utfordrer daglig rammen for hva som er moralsk akseptabel kleskode og protesterer mot regimets kvinnepolitikk. Lederen av Nettverket ”Nei til kvinneundertrykking” som arbeider aktivt for å avskaffe loven, sier at ”dette handler om kvinners menneskeverd og verdighet ”

Kvinneaktivister og  sharia

I motsetning til bildet media ofte gir av muslimske kvinner som undertrykte og passive, er al-Hussein og Osman Hamed typisk kvinneaktivister i Sudan. I 2009 skrek al-Hussein modig ut at hun er villig til å ta imot 40 000 piskeslag dersom dette medfører at straffeloven blir endret. Ifølge kvinneaktivister er straffelovens paragraf 152  u-islamsk og har ingen dekning i verken Koranen eller sharia. Hun utfordret alle som mente en slik staff er i tro med islam til å finne ett koranvers som støtter opp om pisking av kvinner fordi de velger å gå i bukse

For å forstå kvinners rettigheter i Sudan, er man nødt til å skille mellom faktiske lover som er kodifisert av det islamistiske regimet og kvinneaktivisters strategi for forandring. I Sudan finner vi eksempel på lover som tillater polygami, opprettholder halv arverett for kvinner og gir kvinnen begrensede muligheter til skilsmisse. Mens regimet sier at dette er islamsk lov, forfekter  kvinneaktivister at disse lovene er et produkt av en konservativ og patriarkalsk fortolkning av sharia gjort av og for menn. De fremholder at kvinner lider under patriarkalske menns tolkinger av islam, men ikke islam som sådan. Kvinneaktivister i Sudan det islamistiske regimet på deres egen hjemmebane med islamske argumenter.  Med ordene til en av mine informanter i Sudan;”Regimet misbruker helt klart religion til å undertrykke kvinner.  Men sharia gir kvinner mange rettigheter. Problemet er at regimet  er u-islamsk. La Sudanesiske kvinner få menneskerettighetene de har krav på i islam”

Buksepolitikk og hijabpoliti

Al-Hussein saken fra 2009 og Osman Hamed i 2013 handler ikke bare om islamsk buksepolitikk og hijabpoliti. Den må sees i en større politisk sammenheng. Det islamistiske regimet er under sterkt press fra alle kanter, både nasjonalt og internasjonalt. Den internasjonale straffedomstolens tiltale mot President Bashir, konflikten i Darfur, økonomisk krise, demonstrasjoner mot regimet og væpnet konflikt på grensen til sør-Sudaner er noen eksempler på hvilke utfordringer dagens regime står ovenfor. I tillegg er det mistro mot presidenten også innad i regimet. Noen av presidentens nærmeste allierte har skrevet under på et opprop mot ham der de forlanger politisk reform. På listen er også kvinner.

Nasjonalt er kvinnepolitikk et hett diskusjonstema der opposisjonen maner til kamp mot regimets kvinnediskriminerende sharialover. Disse sakene bør derfor tolkes som regimets forsøk på å vise litt muskler ovenfor opposisjonen samt å gjenvinne litt av sin islamske pondus.

Kvinnen og islamsk moralpolitikk har etter hvert blitt selve den siste bastion for islamistene som ifølge opposisjonen har blitt så pragmatisk i sin politikk at de rett og slett er u-islamske. Kvinnen blir således selve symbolet på islams rolle i samfunnet generelt og i politikken spesielt. Al-Hussein og Osman Hamed sakene er dermed et symptom på en pågående politisk kamp der islams rolle i politikken står på spill. Dette handler nok derfor mer om politikk enn religion. Det er et tydelig tegn på et regime som er splittet og en president som føler presset både fra egne rekker og fra opposisjonen.

Passive ofre for islam

Det er jo ingen tvil om at verdenssamfunnet bør fordømme pisking av kvinner. Dette bryter med ethvert menneskes rett til å bestemme over sin egen kropp og hvordan hun finner det for godt å kle seg når hun står opp om morgenen. Mens kvinneaktivister kjemper mot dagens islamistiske regime for forandring av de lover som diskriminerer kvinner i Sudan, så har de et viktig budskap til oss i vesten om at muslimske kvinner ikke er passive ofre som må reddes fra islam.