Jemen - et regime for fall eller en stat i oppløsning?
Mens demonstrantene i Egypt utrykker sine klare krav for en samlet verdenspresse (som vel å merke hindres av stengte internett- og mobillinjer) har det også tikket inn meldinger om demonstrasjoner i Jemen. Etter hvert som dramaet utspiller seg i Egypt har det også kommet stadig mer sofistikerte analyser på hva et regimeskifte i landet vil kunne medføre – for landets egen befolkning, for andre arabiske regimer og for fredsavtalen med Israel. Det står utvilsomt mye på spill, både for demonstrantene på Tahrir-plassen og for policy-makere som skal forholde seg til alle tenkelige scenarier
Hva så med Jemen? Hva så hvis man tenker seg en tilsvarende utvilkling der? Jemen har de siste årene vært mest kjent som noe tilnærmet en ”failed state” – et land der staten verken har kontroll over territoriet eller reelle politiske og militære mekanismer for å skaffe seg det. Resultatet – i alle fall i følge Washingtons krig mot terror - er et ”sort hull” der islamsk radikalisme har hatt ideologisk grobunn og der al-Qaida har spillerom nok til å etablere sin organisasjon i en helt annen grad enn i de mer gjennomovervåkete nabostatene. Ganske riktig har det også med jevne mellomrom vist seg at gjennomførte eller forsøksvise terroranslag har hatt en eller annen forbindelse til Jemen; enten gjennom skolegang, familiær tilknytning eller finansiell støtte. Det er derfor ikke uventet at USA på ulike måter har støttet Jemens president Ali Abdallah Salih i å etablere et fungerende nettverk for å overvåke og uskadeliggjøre nettopp grupper som ”Al-Qaida in the Arabian Peninsula” (AQAP). Slik sett er situasjonen ikke ulik scenariet i Egypt, der Mubarak regimet har representert stabilitet – men til en pris som de fleste egyptere nå nekter å betale.
Et svak stat – et sterkt nok regime
Likevel er situasjonen i Jemen en helt annen enn i Egypt. For det første er Jemen et langt mindre utviklet land. Blant de arabiske landene er det Jemen som ligger helt klart nederst på alle indekser for økonomisk og politisk utvikling: befolkningen er fattig, analfabetismen har ligget stabilt på 50 % de siste årene (og opp mot 70 % blant kvinner), utdanningsnivået er langt lavere, det sivile samfunnet er svakt utviklet utenfor de store byene, og internett og sosiale medier som driver demonstrasjonene i Egypt er i bruk i langt mindre grad. I tillegg er det lite som tyder på at det har vokst frem en ungdomsbevegelse som ligner den man ser i Egypt. På mange måter lever Jemens befolkning under forhold som er dårligere enn på Gaza-stripen. Jemens geografiske posisjon er også spesiell, langt fra Midtøstens kjerneområder, som en fattig republikk blant rike oljemonarkier. Det er også et fjelland som på mange måter kan sammenlignes med Afghanistan, ikke minst når det gjelder sentralmaktens mulighet til å regjere.
Kravet om at ”Mubarak må gå” gir absolutt gjenklang i Jemen, der presidenten utrolig nok har sittet enda lenger enn Hosni Mubarak. President Salih kom til makten i 1978, gjennom en militær karriere, mektige stammeallianser og effektiv fjerning av potensielle rivaler. Siden har han, mot alle odds, greid å beholde sin posisjon gjennom flere attentatforsøk, ”gjenforeningen” av Nord- og Sør-Jemen i 1990, en påfølgende borgerkrig, opprør fra Houthi-gruppene i nord, økende misnøye i det gamle Sør-Jemen og altså politisk og voldelig motstand fra islamistiske grupper.
President Salihs regime har vært gjennom flere faser gjennom de 32 årene han har sittet ved makten. På 90-tallet var det en langt større grad av pressefrihet i landet, og det ble også gjennomført valg som var friere enn det som er vanlig i Midtøsten. Sosialistpartiet var en av gruppene som gjorde seg gjeldende, men som senere ble kneblet.
På 2000-tallet har Salihs regime blitt stadig mer autoritært, og han har i enda sterkere grad enn Mubarak trukket sine sønner og en usedvanlig lang liste av familiemedlemmer inn i sentrale maktposisjoner. På toppen av det hele dyrker også Ali Abdallah Salih frem en sønn – Ahmad – som sin etterfølger. Det er med andre ord ikke vanskelig å anklage Salih for det samme som Mubarak nå blir beskylt for av demonstrantene på Tahrir-plassen.
Forskjellen er at der man – i alle fall i teorien – kan tenke seg et Egypt uten det nåværende regimet, er det svært vanskelig å se for seg et Jemen innenfor dagens grenser uten en politisk balansekunstner som Ali Abdallah Salih – og med hans mangelfullt utviklete skrupler.
Regimets mange motstandere
Ali Abdallah Salih har til nå hatt en mer lavmælt opposisjon enn Mubarak, men samtidig har han en langt mer uensartet motstand å forholde seg til. For det første har han hele tiden måttet forholde seg til de mektige stammealliansene i landet. Dette er mange steder de eneste fungerende maktapparatene i folks dagligliv, og stammene har da også opptrådt som om de var mikro-stater – med dertil hørende forvaltning, rettsutøvelse, militær struktur og systemer for redistribusjon.
I det nordlige Saada-området har Salih siden 2004 kjempet noe som ligner en borgerkrig mot det såkalte Houthi-opprøret. Dette er et opprør som har religiøse og politiske overtoner. Houthi-bevegelsen har en klar sjiaislamsk profil, uten at konflikten dermed kan forstås utelukkende som en religiøs bevegelse som (med eller uten støtte fra Iran) stilt overfor et sunni-basert, militært regime. Salih er selv Zaydi-sjia, og det samme er hans nærmeste støttespillere blant Jemens stammer. Denne konflikten har fått internasjonale dimensjoner, ikke bare gjennom Irans påståtte støtte til opprørerne, men også gjennom Saudi-Arabias inngripen i konflikten til fordel for Ali Abdallah Salih. Konflikten har også generert et stort antall internt fordrevne i Jemen, senest i 2010.
I det tidligere Sør-Jemen har den såkalte ”Southern Movement” vokst seg stadig sterkere de siste årene. Dette er en løs paraplybevegelse av grupper som har sett seg lei på at myndighetene i nord systematisk underprioriterer utvikling i sør, til tross for at det meste av Jemens oljeproduksjon faktisk befinner seg i sør. Bevegelsen består av politiske grupper og enkeltpersoner som var maktfaktorer i den tidligere sosialistiske republikken Sør-Jemen, enten som del av statsstrukturen eller som innflytelsesrike grupper på lokalt nivå. Blant disse er også religiøse ledere av ulike avskygninger. Bevegelsen agiterer for en løsrivelse fra Nord-Jemen, med andre ord tilbake til en to-stats løsning der sør ikke blir styrt fra Sanaa. Den bruker det tidligere sør-jemenittiske flagget som sitt symbol, og organiserer demonstrasjoner som får stor oppslutning. I hvor stor grad denne bevegelsen har enhetlige politiske mål, og hvilken grad av voldsmidler den faktisk har til rådighet, vil være avgjørende for hvordan den eventuelt vil fungere i et Jemen uten Ali Abdallah Salih.
Sist, men ikke minst, har Salih sine motstandere blant islamister – både de stemmene som målbæres gjennom etablerte og tolererte partier som Islah, og blant AQAPs celler i landet. Disse har vært en destabiliserende faktor, men samtidig en syndebukk som Salih har kunnet bruke for å pleie forholdet til USA. Spørsmålet er om disse gruppene rent faktisk fungerer mer som nyttige indirekte melkekuer for regimet enn som en reell trussel.
Somalisering?
Hva så for opposisjonen? Nettopp det at motstanderne av Salihs regime utgjør en så sammensatt gruppe, og at staten reelt sett er svak, gjør situasjonen langt mer uoversiktlig enn tilfellet er i Egypt. Skulle en lignende situasjon oppstå, er det ikke bare regimet som kan stå for fall, men staten Jemen slik den fremstår i dag. Jemens president er fullt klar over hva som står på spill og bruker det for alt det er verdt. Han har selv eksplisitt henvist til nabolandet Somalia som et skrekkscenario. Dette er et skremmebilde som får særlig amerikanerne, med sin historie fra Somalia og med al-Qaida i bakgrunnen, til å reagere med økonomisk og militær støtte. Hittil har det også fått donorstatene til å se bort fra Salihs utallige brudd på menneskerettighetene.
Spørsmålet er om de ulike opposisjonsgruppene overhodet kan enes om en felles sak som kan forhindre et totalt sammenbrudd, eller om et Egypt-inspirert opprør vil være slutten for Jemen som en stat. Kanskje er det nettopp fra unge jemenitter at et slikt felleskap kan komme?
