Norske journalister som dekket Jonas Gahr Støres besøk i Afghanistan nylig overså saken fullstendig, men for afghanske journalister var det førstesides oppslag: «Den norske regjeringen støtter forhandlinger med Taliban».
Støre kom på et tidspunkt da byen svirret av spekulasjoner om nye muligheter for fred. Et frokostmøte i Saudi-Arabia like før Støre landet i Kabul, hadde tent nye håp og satt fart i diskusjonen i Kabul. Var en forhandlingsløsning i sikte?
Redselen for al Qaida
For oss som tilfeldigvis var i Kabul på samme tid som Støre for å studere ulike forhandlings- og forsoningsinitiativ, var det perfekt timing for å kartlegge umiddelbare afghanske reaksjoner.
Pessimistene avskrev frokostmøtet. Riktignok viste Karzai betydelig vilje til en politisk løsning ved å sende en av sine brødre for å møte Taliban ved kongens bord i Saudi-Arabia. Og riktignok støttet amerikanerne initiativet, for hvordan ville Taliban ellers ha kommet seg helskinnet til Saudi-Arabia? Saudi-Arabias kongehus er like redde for al Qaida som beboeren av Det hvite hus i Washington. Begge har lik interesse i å løsrive det afghanske Taliban fra al Qaidas internasjonale krigere og generelle antivestlige agenda. Det er gode tegn.
Klønete og splittet
Men, sa pessimistene, dette er bare pust i sivet. Ikke alle de internasjonale aktørene støtter forhandlinger. Taliban er splittet. De fleste fra Taliban på møtet hadde allerede gått over til regjeringens side og kom fra Kabul. Bare Mullah Tayeb kom fra Talibanledelsen i Quetta i Pakistan. Han var Mullah Omars talsmann, men synes nå mer perifer.
Regjeringen hadde også en svak delegasjon. Karzais bror, Qayum, er en klønete forhandler og en svak personlighet. Skal forhandlinger lykkes, må de ledes av menn som kan mane frem respekt og overbevise andre i kraft av sin personlige status og styrke, sa en tidligere tjenestemann i Talibanregimet som nå arbeider for amerikanerne.
Sentrale aktør på regjeringssiden var ikke tungt representert, fremfor alt den tidligere Nordalliansen. De utgjør nå den viktigste politiske opposisjonen i Parlamentet, og består vesentlig av ikke-pashtunske minoriteter, spesielt tajikere, hazara og usbekere. De har stor makt i viktige departementer, i politiet, i hæren, i regioner i vest og i nord, og de har de to visepresidentstillingene. Uten Nordalliansen /United Front kan det ikke bli fred,
Hemmelig kontakt
Hvordan United Front-ledelsen stiller seg til utspillet, er svært uklart. Noen afghanere mener den tradisjonelle pragmatismen og historiske mønster av skiftende koalisjoner fremdeles gjelder.
Andre sier en overenskomst er helt uaktuelt etter de bitre kampene på 90-tallet der Taliban påførte Nordalliansen store nederlag, massakrerte hazaraer og drepte Nordalliansens store leder, Ahmad Shah Massoud. At Fronten offisielt hevder de støtter forhandlinger, og sier de har hatt hemmelige kontakt med Taliban, kan være taktikkeri for å svekke Karzai og slå politisk mynt på et dypt folkelig ønske om fred.
Nekter at forhandling skjedde
Talibanledelsen selv sier lite, bortsett fra at de kommer med sterke forhåndsbetingelser for forhandlinger, fremfor alt tilbaketrekning av NATO-styrkene. En fraksjon benekter at innledende forhandlinger overhodet har funnet sted («det var bare en frokost»). Men selv om kun fotsoldatene var til stede i åpningsrunden, synes noe å være på gli. Talibans viktige afghanske allierte (i hvert fall for tiden), Gulbuddin Hekmatyar, hadde også sendt folk til Saudi-Arabia. Hematyar's Hezb-i-Islami parti er seiglivet, godt organisert, sterkt bevæpnet, og har også en politisk ving som sitter i Parlamentet.
Neste års presidentvalg gjør at tidspunktet er lovende. De militante kan velte valget ved å gjøre det umulig å holde avstemming i store deler av sør og øst. Både regjeringen og det internasjonale samfunnet trenger valget for å legitimere styresettet. Det gir alle sider et insentiv til å tenke kompromiss.
Det er derfor grunn til å spekulere håpefullt videre.
Fra et mer nøytralt ståsted kan man øyne tre muligheter.
Legger ned våpnene
De militante vil bli så svekket av den planlagte amerikanske militære opptrappingen og den nåværende offensiven i Pakistan at de forhandler på regjeringens betingelser.
Det vil si at de legger ned våpnene, får personlige sikkerhetsgarantier, aksepterer grunnloven og deltar på den politiske arenaen på lik linje med andre. En slik løsning har vært en utvei i andre borgerkriger, bl.a. i Mosambik og El Salvador.
Men frihet til å stille til valg er mindre interessant for Taliban, og ikke bare av ideologiske grunner. Afghanistan har formelt sett en sterk sentraladministrasjon der betydelig makt samles i presidentembetet. Det er ikke sterke folkevalgte organer på lokalt nivå. De avgjørende stillingene er guvernør og politisjef, som utnevnes av presidenten. Parlamentet har ubetydelig makt i sentrale spørsmål som statsbudsjettet (nesten tre-fjerdedeler av all inntekt kommer fra bistand), og statlig militærmakt (USA og andre NATO land har hovedansvar for utbyggingen av både politiet og hæren). I den grad afghanerne her kan påvirke overordnede politiske beslutninger ligger det i dialogen mellom internasjonale aktører og sentralregjeringen.
Reell maktfordeling
En annen mulighet er forhandlinger om en reell maktfordeling på lokalnivå, f.eks. ved at de militante får en rekke guvernør- eller politisjefstillinger i sør og øst. Også dette er et usannsynlig kompromiss. Pashtunerne har tradisjonelt vært det regjerende folk i Afghanistan. Det pashtunbaserte Taliban og Hezb-i-Islami vil ikke avspises med kontroll over noen provinser, og pashtunere generelt er redde at det vil bety en deling av landet.
Tilbake til Bonn
Da gjenstår forhandlinger om maktfordeling på sentralt nivå. Det vil si en gjenåpning av Bonnprosessen.
Bonnavtalen hadde to hovedpunkt: den umiddelbare fordelingen av ministerposter, og en ramme for den politiske veien videre. Taliban var som kjent utelukket fra Bonn - noe mange i ettertid mente la grunnlaget for dagens krig. Dersom NATO ikke greier å tvinge Taliban i kne - og selv den amerikanske forsvarssjefen sier nå at dette er meget vanskelig - må forhandlinger baseres på et genuint kompromiss. Å gjenåpne Bonn med Talibans deltagelse, kan være en brukbar ramme. Det kan også åpne for en grunnlovsendring som innfører parlamentariske trekk med en statsminister (slik Afghanistan alltid tidligere har hatt) og folkevalgte guvernører, slik Nordalliansen/United Front krever.
Nøye overvåking
Det er nå nesten 20 år siden jeg sto på Vennskapsbroa over Amu Darya og så de russiske styrkene komme hjem fra en katastrofal krig. Tilbaketrekningen ble feiret som en seier - langs veien sto skolebarn og vinket med flagg, musikkorps spilte, og soldatene var pyntet med girlander av rosa og lyseblå plastblomster fra lokalbefolkningen.
Det kan være lang vei til musikkorps og blomster i pastell for NATO- styrkene. Men frokosten som brøt den hellige fastemåneden Ramadan i Saudi-Arabia tente et håp simpelthen ved at møtet fant sted. Afghanerne noterer nå nøye hvem som støtter forhandlinger, og hvem som ikke gjør det.
