Wikileaks-lekkasjen viser at USA og de allierte fører en krig de taper, slik avsløringene om Vietnamkrigen viste på 70-tallet.
RAPPORTENE FRA AFGHANISTAN som ble lastet ned fra amerikanske militærservere og lekket til nettstedet Wikileaks er så omfattende at de færreste har rukket å lese dem siden de ble offentliggjort natt til mandag. Likevel er de allerede blitt kalt Afghanistankrigens Pentagon Papers.
Pentagons analyse av Vietnamkrigen rystet USA, skapte politisk krise i Washington og styrket grunnlaget for amerikansk tilbaketrekning fra krigen.
TIL SAMMENLIGNING er Wikileaksrapportene på enkelte måter nokså ufarlige. Mesteparten av innholdet er kjent, enten det er sivile tap påført av koalisjonsstyrkene, brutale lokale politistyrker, korrupsjon, eller den pakistanske etterretningstjenesten (ISI) sine bånd til Al Qaida og Taliban. Internasjonal presse har dekket mye av dette. Aktivist- og bistandsorganisasjoner likeså, og FN systemet har bidratt.
Wikileaksrapportene er bruddstykker fra en krig, skrevet stort sett på militærspråk og ofte sjokkerende i sin brutale enkelthet (for eksempel 12XKIA NC = tolv sivile drept).
Men det finnes også ny informasjon i materialet, blant annet om den amerikanske likvideringsgruppen Task Force 373, hvis metoder i jakten på «terrorister» åpenbart strider mot internasjonale lover og normer.
I MOTSETNING TIL Pentagon Papers inneholder rapportene ingen analyse av krigens logikk og rasjonale. Det var her det virkelige sprengstoffet i Pentagons rapport lå. Forsvarsminister Robert McNamara hadde i 1964 bedt sin stab om å foreta en slik analyse av USAs krig i Vietnam. Da den enorme rapporten ble lekket til New York Times i 1971, og senere krevd publisert i sin helhet av Kongressen, viste den to ting:
DET FØRSTE var at den amerikanske regjering grovt hadde villedet offentligheten når det gjaldt hvordan og hvorfor USA var i Vietnam. Pentagons analyse viste delvis en regjering som ble trukket med i en hengemyrs-dynamikk — litt mer bistand, litt flere militære rådgivere, og da det ikke virket, litt flere tropper, og så enda flere for å «redde» den investeringen man allerede hadde gjort. Da heller ikke det ga resultater, framprovoserte Johnson-administrasjonen et sammenstøt med nordvietnamesiske marinestyrker (Tonkinbukta episoden). «Angrepet» var begrunnelsen for at USA kunne gå til åpen krig mot Nord-Vietnam uten en formell krigserklæring fra Kongressen. Innad i regjeringen ble man klar over at krigen ikke gikk bedre og at hvert trinn i opptrappingen gjorde det vanskeligere å trekke seg ut. Men offentlig ble dette ikke sagt. Utad var linjen stadig at det gikk fremover — de militære trengte bare litt mer tid, og litt flere tropper. Den neste offensiven skulle snu utviklingen.
ETTER HVERT ble det klart at krigen ikke lenger handlet om å redde Sør-Vietnam fra kommunismen og forhindre at dominobrikkene falt, slik den offisielle begrunnelsen var. Fra slutten av 1960 tallet og utover dreiet krigen seg «70 prosent» om å forhindre at USA led et ydmykende nederlag, slik president Johnson skrev i et berømt internt notat like før han selv erkjente politisk fallitt ved ikke å stille til gjenvalg. Dette var den andre hovedkonklusjonen den amerikanske offentligheten kunne lese ut av rapporten.
GIR WIKILEAKSRAPPORTENE grunnlag for lignende konklusjoner? I seg selv, nei. Dens mest grunnleggende bidrag er å befeste den kritiske analysen av Afghanistankrigen som veier stadig tyngre i den offentlig og akademiske debatten.
Rapportene viser at USA og dets allierte gikk inn i en krig for å bekjempe en Taliban-fiende de ikke kjente, og ikke visste hvor var. Koalisjonsstyrkene manglet både kunnskap om lokalsamfunnet og etterretning om fienden. De ble manipulert av lokale aktører. De endte opp i partnerskap med hensynsløse og korrupte lokale maktherrer. De førte til dels en høyteknologisk krig som virket mot sin hensikt. De var klar over at Taliban hadde fristed i Pakistan og fikk støtte fra pakistansk etterretning, men var bundet på hender og føtter av hensynet til samarbeidet med Islamabad og landets kjernefysiske våpen.
HVA GJØR MAN DA? Hittil har man gjort som i Vietnam. Engasjementet er gradvis trappet opp og utvidet, stort sette ifølge logikken så mesterlig beskrevet i Pentagon Papers. Ikke overraskende har den nye sjefen for de internasjonale styrkene i Afghanistan, general David Petraeus, bebudet en ny offensiv.
Forskjellen denne gangen er at det kan være del av en strategi som skal sikre taktiske seire, og dermed en styrkeposisjon i eventuelle forhandlinger om tilbaketrekning av internasjonale styrker slik Kabul-konferansen i forrige uke bekreftet.
Samtidig benektes det offisielt at et hovedmål med krigen nå er blitt å forhindre at USA og NATO lider et ydmykende nederlag. I dette perspektivet begynner historien å minne om Pentagon Papers.
