Tid for linjeskifte
Veien videre. President Obama brukte sitt første år på å redefinere Afghanistan-innsatsen. Han vektla sivil innsats, regionalt samarbeid, og mulighetene for forsoning. Samtidig trappet han opp krigen ved å sende ca. 40000 nye soldater. Militærmakt supplert med oppkjøp av Talibans fotsoldater skulle svekke fienden og gjøre dem mer forhandlingsvillige.
Mange soldatliv
For den internasjonale alliansen har juni 2010 kostet over 100 soldatliv. Det er ny rekord. Tapet av fire norske soldater bringer krigens kostnader hjem til Norge. Tegnene har vært der lenge. Taliban har økt sin oppslutning og sin militære slagkraft. Maktkampen mellom de politiske grupperingene i Afghanistan er intensivert. Spenninger mellom naboland tiltar, og utspiller seg i voksende grad på afghansk jord.
Vi er ved et vendepunkt. I Washington og andre hovedsteder er man i ferd med å innse realitetene, og letingen etter en ny kurs er i gang. Men hva er veien videre? Hvordan kan NATO avslutte et stort sett feilslått engasjement slik at kostnadene for det afghanske folket blir minst mulig, samtidig som det ivaretar vestlige lands interesser og alliansens omdømme? Her er det rom for å tenke dristig.
Skiftende strategier
Strategien i Afghanistan har vært drevet av en militær logikk. Nå må politikken overordnes den militære konfrontasjonen. Tanken om å trappe opp militære operasjoner slik at man kunne forhandle med Taliban fra en styrkeposisjon, har kullseilt. Alliansen preges av skiftende strategier, utskifting av generaler, signaler om styrkereduksjon fra 2011 og voksende uenighet mellom partnerlandene. Lokalbefolkningen stoler ikke på evnen til å tilby lokal sikkerhet. Lokale ledere i Kandahar, som hadde fulgt offensiven i naboprovinsen Helmand, tryglet nylig NATO-styrkene om ikke å gjøre noe lignende hos dem.
Ønsket om forhandlinger kommer stadig sterkere til uttrykk. Det har vært spredte kontakter mellom partene i Saudi-Arabia og i Pakistan. USAs spesialutsending, Richard Holbrooke, ble utpekt i januar 2009 med en jobbinstruks om å finne en politisk løsning. I Washington leder den erfarne FN diplomaten Lakhdar Brahimi et internasjonalt panel som skal se på hvordan nabolandene vil stille seg til forhandlinger.
Både i USA og Europa jobber politikere, byråkrater og forskere med lignende prosjekter for å styrke kunnskapsgrunnlaget. President Karzai avholdt nylig et stort fredsting som ga ham mandat til å starte forhandlinger. Militært sett er det nå to ting som kan styrke prosessen:
Ensidig våpenhvile
For det første, at NATO stanser militære offensiver og erklærer en ensidig våpenhvile. Et første skritt er en sikkerhetsgaranti for de som er involvert i forhandlinger. Slike tillitskapende tiltak signaliserer vilje til forhandlinger og fremstår som et nødvendig grep for å skifte spor. Er det så en fordel eller en ulempe at opprørerne ikke er en forenet styrke, men snarere et lappeteppe av grupper og skiftende allianser? Både og. Enkelte deler av Taliban vil benytte sjansen til å trappe opp angrepene. Andre vil utvilsomt bli fristet til å forhandle. Ingen kan si på forhånd hvem, hvor mange, eller med hvilket alvor. Det ligger i forhandlingens natur.
Støtte en skjør fred
For det andre bør NATO planlegge hvordan styrkene kan omstilles til å støtte en skjør fred. Fører forhandlinger frem, vil det antagelig bety en samlingsregjering i Kabul, og sterke lokale makthavere av ulik politisk avskygning. Det viktigste da er å sikre at Kabul forblir et politisk rom og ikke en militær kamparena, slik byen ble på 1990-tallet. Det stiller spørsmål om nytt mandat, størrelse på styrken, om NATOs rolle, og om hvilke land som bør være med.
Her er vi tilbake til utgangspunktet for det vestlige engasjement i Afghanistan etter 2001. Da var den internasjonale sikkerhetsstyrken, ISAF, begrenset til Kabul. Siden har den dominerende tankegangen vært at det var nettopp her man trådde feil. ISAF skulle vært større og utplassert over hele landet, ble det sagt. Samtidig skulle den sivile bistanden vært mangedoblet.
En lavere profil
Vi er skeptiske til dette argumentet. Men uansett kan ikke utviklingen snus. I dag er en slik strategi sjanseløs. Motstanden er for stor. Flommen av bistand og vestlige eksperter har skapt store forventninger, men ikke tilsvarende resultater. Alternativet er derfor en lavere profil og et tydeligere fokus. Det er nå voksende forståelse for at Afghanistan ikke enkelt lar seg forme i Vestens demokratiske idealbilde. Den erkjennelsen styrker også mulighetene for forhandlinger. Den politiske prosessen må være åpen for å vurdere andre styreformer for det fremtidige Afghanistan enn det som ble skapt av Bonn-prosessen.
Det er nå voksende forståelse for at Afghanistan ikke enkelt lar seg forme i Vestens demokratiske idealbilde»
For USA er hovedpunktet at Al-Qaeda ikke kan bruke Afghanistan som base. Forhandlinger kan bare lykkes dersom Taliban og andre opprørsgrupper er villige til å kutte båndene til en globalt orientert terrorisme. Dette var det primære målet da USA og dets allierte gikk inn i Afghanistan i 2001. Mye av grunnlaget for dagens allianse mellom Taliban og Al-Qaeda faller naturligvis bort dersom NATO-styrker trekker seg ut. Men selv om noen bånd opprettholdes, vil en nedtrapping av NATOs nærvær ikke utelukke andre strategier for å forebygge internasjonal terrorisme.
Et alternativ er en mindre intervensjonsstyrke som raskt og målrettet kan reagere om det skjer en gjenoppbygging av terrorgrupper på afghansk jord. En slik strategi reiser andre og vanskelige spørsmål – etiske dilemmaer knyttet til likvidering av mistenkte individer, og folkerettslige hensyn knyttet til Afghanistans suverenitet – og de må vurderes åpent og kritisk.
Internasjonal bistand
Militær nedtrapping og redusert konfliktnivå vil gi større mulighet for at internasjonal bistand gir uttelling i et langsiktig perspektiv. Det kan det være den beste veien, ikke bare til utvikling av helse og utdanning, men også for å fremme demokratisering, menneskeretter og kvinners engasjement.
Til høsten er det ni år siden intervensjonen. Vi har lært mye, om kompleksiteten i det afghanske samfunnet, om hvor vanskelig det er å bygge en stat utenfra, og spesielt om å gjøre det med militærmakt i front. Afghanere flest ønsker neppe et nytt Taliban-styre. Det er heller ikke snakk om at verden skal vende Afghanistan ryggen. Men vi er kommet til et vendepunkt.
Det må arbeides på andre måter enn hittil. Det er nødvendig å fostre en politisk dynamikk. Trolig er det også den beste muligheten USA og NATO har for å unngå det fullstendige nederlaget.
