For befolkningen på Vestbredden er den palestinske selvstyremyndigheten verre enn israelerne.
«Vi lever i en politistat». I noen land i den arabiske verden ville et slikt utsagt vært et statement of the obvious, for eksempel i Syria eller Egypt. Men jeg er i det okkuperte palestinske området, på Vestbredden, hvor vestlige ledere med åpne lommebøker står skulder ved skulder med politikerne i den palestinske selvstyremyndigheten (PA) for å skape en selvstendig stat. Planen er at når man får forhandlet frem en tostatsløsning med Israel, skal grunnlaget allerede være lagt for en demokratisk stat med bred folkelig deltagelse der menneskerettighetene respekteres.
Den andre september møttes Mahmoud Abbas og Benjamin Netanyahu i Washington for å bli enige om et rammeverk for en mulig fredsavtale. De skal fortsette å møtes annenhver uke fremover for å diskutere de vanskelige spørsmålene: grenser, flyktninger, bosettinger, sikkerhet og mulighetene for at Jerusalem kan bli hovedstad i både Israel og en fremtidig palestinsk stat. Sammen med USAs president Barack Obama har både PA-presidenten og den israelske statsministeren optimistisk uttrykt at en fredsavtale, som munner ut i en tostatsløsning, er mulig innen et års tid. Hva slags ambisjoner har man egentlig for en palestinsk stat?
Dessverre er det slik at rettigheter som regnes som grunnleggende for å opprettholde en demokratisk stat undergraves i det okkuperte området. Det er for så vidt palestinerne, som har levd med israelsk okkupasjon i 43 år, vant til. «Hadde det enda vært israelerne,» sukker en kvinne. «Israelerne er vi vant til. De er fienden. Men dette er våre egne ledere.» Kvinnen er kjent på Vestbredden for sitt veldedighets- og rettighetsarbeid. I over ti år drev hun en islamsk organisasjon som ikke bare samlet inn penger til mat, klær og medisiner, men som også underviste palestinske kvinner i islam og i lover og rettigheter som gjelder i et muslimsk samfunn. «Problemet er at mange palestinske kvinner ikke kjenner til hvilke rettigheter islam faktisk gir dem, eller hvordan de skal gå fram for å gjøre krav på disse rettighetene.»
Det var i 2007. Tre år senere er organisasjonen hennes nedlagt. Før hun måtte sette kroken på døren ble bygningen forsøkt påtent tre ganger. Mannen hennes ble sendt i israelsk fengsel, uten dom. PAs innenriksdepartement ga henne beskjed om at organisasjonen drev ulovlig og måtte stenges. «De sier vi er for Hamas. Men vi driver ikke med politikk her. Vi gir kvinner den kunnskapen de trenger for at de skal kunne hjelpe seg selv. Når ble det ulovlig?»
Etter at Hamas tok over Gazastripen sommeren 2007, har selvstyremyndigheten på Vestbredden forsøkt å kontrollere organisasjoner som på en eller annen måte antas å ha tilknytning til Hamas. Ifølge palestinske menneskerettighetsorganisasjoner tvangsoppløste PA 214 veldedige islamske organisasjoner på Vestbredden mellom juli 2007 og august 2009. I et ukjent antall andre organisasjoner har den valgte ledelsen blitt byttet ut med folk som er lojale overfor selvstyremyndigheten. Bankkonti fryses, ledere og medlemmer fengsles, og mange hevder også at de tortureres – i palestinske fengsel. Flere organisasjoner har blitt utsatt for ødeleggelser, der palestinske sikkerhetsstyrker har brutt seg inn i og gjennomsøkt lokalene, knust møbler og konfiskert tv-er, datamaskiner og annet av verdi som kun i et fåtall av tilfellene har blitt returnert.
«De islamske organisasjonene er ferdige». I det siste halve året har jeg fått høre dette utsagnet flere ganger enn jeg kan huske. Og det er slett ikke bare tidligere og nåværende medlemmer av de islamske veldedige organisasjonene som sier det. Alle som er opptatt av et levende og noenlunde uavhengig sivilsamfunn i det palestinske området ser mørkt på situasjonen. Det palestinske sivilsamfunnet – i form av for eksempel fagforeninger, studentlag og kvinnegrupper – har vært tett knyttet opp til de ulike sekulære politiske partiene i PLO. Siden ledelsen i frigjøringsorganisasjonen befant seg i eksil frem til Oslo-avtalen ble undertegnet, ble sivile organisasjoner brukt aktivt for å rekruttere grasrotstøtte til partiene. En slik politisering av sivilsamfunnet kan betraktes som problematisk, men i det palestinske tilfellet førte det også med seg et bredt folkelig engasjement som blant annet kom til uttrykk under den første intifadaen. Sammenlignet med naboland som Jordan har det palestinske sivilsamfunnet vært langt mindre ensrettet – noe palestinerne hittil har kunnet påpeke med en viss stolthet.
Men det er ikke bare sivilsamfunnet som rammes. De islamske organisasjonene som tvangsoppløses har drevet et sårt tiltrengt velferdstilbud, og taperne er dem som har lite fra før. Det er mange av dem på Vestbredden, der rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Selvstyremyndigheten driver ingen velferdsstat, så allerede fra PAs begynnelse ble mye av ansvaret for fattige palestinere overlatt til private, ofte islamske, organisasjoner. Det er grunnen til at heller enn å tvangsoppløse alle velferdsorganisasjonene, har PA valgt å erstatte lederskapet i noen av dem. Disse organisasjonene sliter nå med driften. De er avhengige av private donasjoner, og palestinere som har råd til det pleier å gi penger til veldedighet. «Når vi gir penger, gir vi til de organisasjonene vi stoler på. De islamske organisasjonene er pålitelige. Vi vet at pengene kommer frem til de fattige. Hvis PA tar over en organisasjon vil vi ikke gi dem mer penger. De er jo korrupte.»
Organisasjonsvirksomheten er ikke det eneste PA vil til livs – i stadig større grad blir folks tanker og meninger, ideer og ytringer kontrollert. Nå må alle imamer godkjennes av PA før de får lov til å tale i moskeen. Mange palestinere tror også at imamene får en ferdigskrevet preken som de skal holde under fredagsbønnen i moskeene. Så ille er det nok ikke, men faktum er at imamene får oppgitt et tema som det forventes at de holder en preken rundt. Og selv i moskeen er det folk som følger med og rapporterer til myndighetene.
De fattige, de islamske veldedige organisasjonene, og ideen om et uavhengig sivilsamfunn er skadelidende i maktkampen mellom Hamas og PA. Jeg skal ikke underslå at Hamas også driver meningskontroll, utøver sensur, og tar ulovlige og voldelige metoder i bruk for å hindre PA-lojale organisasjoner i å arbeide på Gazastripen. Men mens Hamas-styret boikottes politisk og økonomisk av vestlige lands ledere, lovet Giverlandsgruppen for palestinerne rundt 4,5 milliarder dollar i støtte til PA i fjor. Giverlandsgruppen, som ledes av Norge, fremholder at målet er å støtte utviklingen av en palestinsk stat. Den staten ligger altså an til å bli det innbyggerne beskriver som en politistat.
