Vestlige land bør være mer ydmyke overfor afrikanske lederes evne til å rydde opp på eget kontinent.
I forrige uke holdt afrikanske statsledere et ekstraordinært møte i hovedkvarteret til Den afrikanske union (AU) i Addis Abeba. Møtet dreide seg om Afrikas forhold til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), og på forhånd hadde ryktene gått om at mange av de 34 afrikanske landene som i dag er medlemmer av ICC, ville melde seg ut av det de oppfatter som en rasistisk domstol som bare er ute etter afrikanere, og der presidentene i Sudan og Kenya er tiltalt for krigsforbrytelser.
Det ble ingen kollektiv utmeldelse, noe særlig Sudan uttrykte skuffelse over. Men det ble vedtatt å be om at begge sakene utsettes og at ICC ikke skal kunne kreve at et sittende statsoverhode møter for retten.
Saken har fått stor oppmerksomhet. Det kenyanske parlamentet har allerede klarert en utmelding av ICC, mens FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, fra Ghana, kaller AU-vedtaket skammelig. Sør-Afrikas biskop Desmond Tutu skrev i flere aviser at vedtaket gir afrikanske statsledere lov til å drepe og undertrykke egne befolkninger uten at det får konsekvenser. Det var også mange som noterte seg vedtakets innhold, som gir beskyttelse til statslederne, men ikke til andre afrikanske borgere.
I slutten av august holdt tidligere president i Sør-Afrika, Thabo Mbeki, en tale i Pretoria der han ba Vesten om å stoppe sin forakt for Afrika. Foranledningen var valget i Zimbabwe 31. juli der den 89 år gamle Robert Mugabe vant med over 60 prosent av stemmene, men der en intens kampanje utenfra, ifølge Mbeki, diskrediterte valget før det ble holdt. Og da taperen Morgan Tsvangirai gikk til retten for å bestride resultatet, fikk han umiddelbart støtte fra flere vestlige land og organisasjoner, særlig den gamle kolonimakten Storbritannia.
Nå er vel kanskje ikke forsvaret av Mugabe den beste saken i Afrika for en slik diskusjon. Mugabe har styrt Zimbabwe i 33 år, han har ledet et regime som i 2012 ble rangert som nummer 163 av totalt 176 land på Transparency Internationals korrupsjonsliste, der de mest korrupte havner nederst. Valget var nok heller ikke helt etter boken, selv om Mbeki synes å mene det. Men Mbekis poeng er at Mugabe vant fordi han og hans parti Zanu-PF har ført en politikk som har kommet det brede lag av folket i Zimbabwe til gode, særlig på landsbygda. Men fordi dette stemmer dårlig med den vestlige fortellingen om Mugabe, ble det viktig å underkjenne valget.
Det er lett å kritisere vedtaket i AU og innholdet i Mbekis tale, og kanskje innvarsler de en ny høst på det afrikanske kontinent der både respekt for menneskerettigheter og støtten til det internasjonale rettssystemet vil bli redusert. I så fall vil dette være et betydelig tilbakeskritt og særlig alvorlig for fremtiden til ICC.
Men den afrikanske frustrasjonen dreier seg ikke bare om statslederes iver etter å beskytte hverandre. Den skyldes også legitime innvendinger mot hvordan begivenheter på kontinentet oppfattes utenfra, og den økende misnøyen med mange vestlige intervensjoner.
Når det gjelder harmen mot ICC, er det en bekymring i mange afrikanske land for at det blir vanskeligere å løse pågående konflikter når det internasjonale samfunn sender signaler som står i motsetning til hverandre. Et eksempel er tilfellet Sudan, der det ble utstedt arrestordre på president Omar al-Bashir på et tidspunkt da det internasjonale samfunn ville samarbeide med landet for å gjennomføre en fredsavtale med det som i dag er Sør-Sudan.
Til og med i Darfur, der et angivelig folkemord fant sted, ser stadig flere at ICC tok justisområdet ut av hendene på folk som bor der. De har mistet mulighetene til å tilby amnesti, tilgivelse og kompensasjon i bytte for fred, fordi grupper som har begått kriminelle handlinger ikke er villige til å forhandle med sine ofre så lenge sverdet til ICC henger over hodene deres. Når de forhandler, unngår de å snakke om fortiden. Forsoningsprosesser settes på vent. Her har Mbeki selv vært aktiv og blitt stadig mer frustrert.
Når det gjelder Zimbabwe, sliter landet med store politiske og økonomiske problemer, men det er likevel bred enighet om at jordreform-programmet som ble satt i gang av Mugabes regjering etter år 2000 har reversert det store skillet mellom svarte og hvite bønder. Jord som ikke ble effektivt eller skikkelig utnyttet er blitt fordelt til 1,3 millioner familier med relativt gode resultater (noen sier svært gode) og selvsagt også økt rettferdighet. Det skinner gjennom i Mbekis tale at han gjerne skulle ha ønsket seg noe lignende i Sør-Afrika.
Det har også vært betydelig irritasjon over at Den afrikanske union i flere tilfeller er blitt satt på sidelinjen til fordel for interesser utenfra. I Elfenbenskysten var det særlig Frankrike som hindret meglingsforsøk etter et konfliktfylt presidentvalg i 2011. I Darfur i Sudan ble AUs forsøk på dialog og forhandlinger under ledelse av Mbeki kapret av Qatar, som med store finansielle ressurser og betydelig internasjonal støtte gjennomførte en ovenfra-og-ned-prosess. Den endte i 2011 med et veikart for fred der Darfur-deltagelsen er snever og resultatet fortsatt høyst usikkert.
I AU var det også stor bekymring før Muammar al-Gaddafis fall for konsekvensene av en militær løsning på de komplekse politiske og sosiale problemene i Libya. AU fryktet at omveltninger i Libya ville føre til at opprørsgrupper med våpen fra de store depotene i den libyske delen av Sahara ville skape kaos og krig i land som Mali, Niger og Tsjad. Til slutt ble det en uhellig allianse bestående av Nato, Qatar og Sudan som hjalp opprørerne til makten. Utviklingen i Mali og andre deler av Sahel viser at AUs frykt ikke var ubegrunnet.
Selv om AU-møtet i Addis Abeba og Mbekis tale i Pretoria kan oppfattes som tilbakeskritt, må vi prøve å ta på alvor noe av det de formidler. Mbeki avsluttet talen med å si at både han og andre afrikanske ledere har begått feil, men at afrikanerne må ta ansvar for sitt eget kontinent. Vi må derfor ikke glemme at det gjøres en betydelig innsats i regi av AU for å bygge fred og sikkerhet i flere av medlemslandene. Det er afrikanske soldater som dør i Sudan, Somalia og Mali. Det er også på plass en mekanisme der landenes styresett vurderes av et afrikansk panel, med rapporter som offentliggjøres.
Vestlige intervensjoner er attraktive for sin våpenmakt og fordi mange afrikanske borgere ønsker seg det demokrati-byggesettet som ofte følger med. Men faren er at det møysommelige arbeidet som må til i alle land for å skape bred konsensus omkring styresett og demokrati, kan gå tapt i en politisk «skjønnhetskonkurranse» der målet er å tekkes andre.
La oss derfor snu på det og håpe at det snart kommer en dag da AU blir en sterk og verdig kandidat til Nobels fredspris.
