Norge bør heller bidra som fredsmegler enn som militærmakt for å stabilisere Mali.
I 2006 ble den norske historikeren Kåre Lode fra Stavanger slått til ridder av Mali for sitt arbeid i landet. På slutten av 1980-tallet var Lode sjef for Kirkens Nødhjelps (KN) utviklingsarbeid i Timbuktu-provinsen. I 1990 brøt det ut opprør blant tuareger i det nordlige Mali. Det ble inngått en fredsavtale i 1992, men det tok tre år til før volden tok slutt i mai 1995. I et område fullt av våpen og politiske motsetninger ble Lode bedt av en av opprørslederne om å komme til Nord-Mali for å bygge fred.
Sammen med fire maliere utarbeidet han en strategi basert på store lokale folkemøter der folket selv kunne bestemme hvordan freden skulle bli utformet. Dette viste seg å være en klok tilnærming, og med støtte fra Tyskland, Canada og Sveits ble markedsplasser gjenåpnet, væpnede ran tok nesten helt slutt og Nord-Mali ble stort sett trygt igjen.
Samtidig gikk FN, opprørsgruppene og regjeringen sammen om en demobiliseringsprosess. De to prosessene forsterket hverandre og fikk en symbolsk slutt 27. mars 1996 da bortimot 3000 automatvåpen ble brent på bål i Timbuktu.
I de påfølgende seks årene jobbet Kåre Lode som rådgiver for regjeringen i Bamako for å etablere en fredskultur i Nord-Mali. Arbeidet ble av mange betraktet som svært vellykket, ikke minst fordi det tok opp lokale problemstillinger rundt jord- og vannrettigheter og ga folk et redskap som de etter hvert også kunne bruke på andre utfordringer. For dette fikk Lode Malis høyeste utmerkelse.
I disse dager er det flere gode grunner til å trekke frem Kåre Lodes og KNs innsats i Mali. For det første gir det et glimt av en norsk bistandshistorie som sjelden omtales. Etter katastrofal tørke i Sahel-regionen og Etiopia bestemte vår første utviklingsminister Reidun Brusletten i 1986 at Norge skulle gi én milliard kroner til bistand med særlig vekt på Mali, Sudan og Etiopia (SSE-programmet). Det meste av midlene gikk til frivillige organisasjoner, men norske forskningsmiljøer fikk også penger. Fredsarbeidet i Mali var en avlegger av denne satsningen.
For det andre viser denne historien at tuareg-baserte opprør i det nordlige Mali ikke er et nytt fenomen. Det dreier seg om gamle konflikter med mange komponenter – om en statsmakt som ikke greier å kontrollere sine ørkenstrøk, om fattigdom og marginalisering i nord, forsterket av langvarige tørkeperioder på 1980- og -90-tallet, og historisk betente relasjoner mellom tuaregene (som også var involvert i slavehandel) og majoritetsbefolkningene i sør.
I tillegg er den nordlige delen av landet en sone preget av både lovlig og ulovlig handel over Sahara, der det smugles penger, narkotika, sigaretter, våpen og mennesker. På slutten av 1990-tallet ble området også et fristed for islamistiske rebeller som ble jaget ut av Algerie, og etter hvert har det kommet til andre islamistiske grupper tilhørende al-Qaida i det islamske Maghreb (Aqim).
Mange av tuaregene som nå slåss for selvstyre, sloss på Muammar al-Gaddafis side i Libya og tok med seg moderne våpen hjem etter hans fall i 2011. Da hæren begynte å militarisere Nord-Mali samme år, i strid med en avtale inngått i Algerie, startet tuaregene en ny frigjøringskrig i januar 2012. De fleste er medlemmer av Den nasjonale bevegelse for frigjøringen av Azawad (MNLA). Under offensiven allierte MNLA seg med Ansar Dine, som også er en tuareg-dominert gruppe, men mindre opptatt av selvstyre enn av å innføre islamsk lovgivning (sharia) for hele Mali. Etter hvert kom det til militante islamister utenfra, inklusive elementer fra Aqim.
Det hører med til historien at det også finnes en annen Ansar Dine i Mali. Dette er en grasrotbevegelse med over én million tilhengere, ledet av landets mest populære religiøse leder, den karismatiske Wulibali, som preker fred, toleranse, moderasjon og moralsk fornyelse, og som er imot etableringen av en islamsk stat og islamsk lovgivning. Mali er dominert av moderate muslimske krefter, også i nord.
Det er heller ingen bånd mellom MNLA og al-Qaida. Faktisk har MNLA klaget over at regjeringen i Bamako ikke gjør nok for å bekjempe Aqim. Det viste seg da også at alliansen var skjør og full av interne motsetninger, og det skar seg så snart islamistene tok kontroll i flere nordlige områder og FN truet med militær intervensjon i oktober 2012.
Både MNLA og Ansar Dine ga uttrykk for at de ønsket forhandlinger, men de militante islamistenes hurtige fremstøt mot viktige knutepunkter lenger sør i landet fremskyndet en intervensjon og satte en stopper for et alternativt spor.
Mali befinner seg i en dyp krise, som krever en politisk strategi, og der utenlandsk intervensjon i beste fall bare kan gi et pusterom. Landet ble lenge sett på som ett av de mest lovende demokratiene i Afrika og har fått mye bistand fra vestlige land. Men manglende utvikling og tiltagende korrupsjon har skapt misnøye, også i det folkerike sør. Da tuaregene og islamistene ydmyket den maliske hæren, grep de militære makten i mars 2012. Selv om de ble tvunget til å godta en sivil president og statsminister og forberede valg som skal holdes i år, er de fortsatt viktige aktører i Bamako.
Det tragiske gisseldramaet i Algerie gjør det spesielt vanskelig for oss i Norge å nedtone den trusselen islamistene utgjør i og utenfor Sahara. Men for Ansar Dine og MNLA gir det bedre kort rundt et forhandlingsbord å overdrive den. For regjeringer i regionen er det den letteste måten å få USA interessert på – og få betaling for opplæring og utstyr til soldatene eller få støtte til fredsbevarende styrker. For Algerie, som betrakter dette området som sin bakgård, gir terrortrusselen fritt spillerom for etterretningstjenesten til å gjøre sine egne ting.
Der internasjonale styrker rykker frem etter at den franske intervensjonen startet 11. januar, er det fare for at krigen vil skape sin egen dynamikk, med økende polarisering. Vi ser allerede tegn til dette der sivilbefolkningen i stridsområder utsettes for henrettelser av maliske hærstyrker, og tuareger angripes og trakasseres i hovedstaden.
Polarisering gjør det vanskeligere å finne politiske løsninger. At intervensjonen rettferdiggjøres som krig mot internasjonal terrorisme, gjør det enda vanskeligere å forhandle. I stedet for å splitte opprørsgruppene gjennom forhandlinger risikerer vi å skape en sterkere allianse mellom lokalbefolkningen i nord og militante grupper som stort sett kommer utenfra, samt tuareggrupper som har hatt et skiftende forhold til Bamako, hæren og militante grupper med basis utenfra.
Selv om tuaregkonflikten nå er innhyllet i islamistisk retorikk, dreier den seg fortsatt i stor grad om politisk marginalisering og retten til naturressurser – særlig beiteområder. Og bedre forhold for tuaregene vil gjøre det vanskeligere for al-Qaida å etablere seg i Sahara.
Konfliktlandskapet i Mali er uten tvil mer komplekst enn da Kåre Lode holdt sine folkemøter. Men de norske erfaringene og den politiske krisen i Mali tilsier at å styrke mulighetene for forhandlinger er et viktigere bidrag til fred enn å styrke den maliske hæren og et regime som trenger avløsning.
