Tar Vesten ansvar for egne torturforbrytelser?

Frykten for terrorhandlinger ute og hjemme er reell, men må ikke fullstendig overskygge erkjennelsen av svikt i egne rekker. Fremst her står CIAs systematiske og omfattende tortur av terrormistenkte etter 9/11, og europeiske staters medvirkning til torturforbrytelser. I denne teksten undersøkes grunnlaget for det rettsoppgjøret som langsomt og motstrebende kan tvinge seg frem.

Europaparlamentets beslutning i februar i år om å gjenoppta granskingen av europeisk medskyldighet i torturprogrammet vil skape ny oppmerksomhet omkring et kapittel i amerikansk historie som stadig setter Obama administrasjonen og amerikansk rettsvesen på en prøve som hittil ikke er bestått. I desember i fjor la Senatet (USA) frem sin tykke og detaljerte rapport om tortursaken (Committee Study on the Central Intelligence Agency's Detention and Interrogation Program). Det skjedde bare et par uker etter at USA for første gang sa seg enig med FNs komite mot tortur i Genève, etablert under torturkonvensjonen, i at tortur er ulovlig uansett hvor den skjer.

Senatsrapporten er foreløpig kun publisert som et 500-siders sammendrag av hele rapporten. Men det fremgår allerede av forordet, skrevet av komiteens leder Diane Feinstein, at de 119 CIA-fangene rapporten omhandler -- for tidsrommet 17. September 2001 til 22. januar 2009 -- reelt ble utsatt for tortur ut fra enhver ordinær begrepsforståelse. Sannsynligvis er mange flere enn disse 119 blitt utsatt for den samme behandlingen av CIA og deres samarbeidspartnere og kontraktører i denne perioden.

Kanskje tyder rapporten og innrømmelsen i Genève på at et kursskifte i USA er i emning, drevet av større bevissthet om hvor langt deler av statens maktapparat har fjernet seg fra grunnleggende rettigheter og felles samfunnsverdier. I første rekke blir spørsmålet da om de ansvarlige bak programmet skal rettsforfølges i USA. Det virker i dag lite sannsynlig, slik Obama så langt har formulert seg om senatsrapporten.

Men som fire nordiske generalsekretærer i Amnesty Danmark, Sverige, Norge og Finland redegjorde for i kronikken "Tid for selvransakelse" (Klassekampen 19. februar 2015), har også myndigheter i Europa og i Norden et ansvar som det må bores dypere i. Til dette kan tilføyes at det folkerettslige ansvaret for andre staters medvirkning til CIAs torturprogram foreløpig er mest konkretisert i tre dommer avsagt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg, én mot Makedonia i 2012 (El-Masri) og to mot Polen i 2014. Vi vil se nærmere på dommene mot Polen nedenfor, fordi de er viktige for å forstå tortursakens rettslige alvorlighet og politiske implikasjoner.

Men først tilbake til amerikanernes rolle. USA underskrev FNs Torturkonvensjon i 1988 og Kongressen ratifiserte den i 1994. Konvensjonen pålegger medlemsstatene plikt til å straffe ethvert tilfelle av tortur på eget territorium som kan knyttes til en maktstruktur, samt torturhandlinger begått av statens personell i utlandet. Etterforskningsplikten gjelder også for en handling som utgjør umenneskelig behandling, uten å være så grov som tortur. Den samme plikten til å etterforske og straffeforfølge alvorlige brudd på menneskerettighetene gjelder dessuten under andre traktater enn Torturkonvensjonen, for USAs vedkommende FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Det andre rettsgrunnlaget er forbrytelser mot menneskeheten, nedfelt som en del av rettsgrunnlaget i Roma statuttene som etablerte Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i 1998. Omfanget, systematikken, og de ansvarliges posisjoner i maktstrukturen, hvor CIA rangerer høyt, og hvor også tidligere president George W. Bush og flere i hans krets vil være i søkelyset, peker mot typiske forbrytelser mot menneskeheten. Hvert enkelt tilfelle av tortur av fanger utgjør i slike tilfeller en underliggende forbrytelse innen en bredere kategori av universelle forbrytelser. De universelle forbrytelser -- som forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser -- er direkte straffbare etter folkeretten og foreldes aldri. I tillegg til de konkrete, underliggende handlinger, som kan være drap, tortur, umenneskelig behandling eller seksuelle overgrep, må de nevnte handlingene inngå i et mønster hvor de samlet sett får karakter av å være systematiske eller omfattende. De må dertil være rettet mot en sivil gruppe i folkerettslig forstand. Personer som er tatt til fange regnes i denne sammenheng som "sivile", selv om de kan være krigsfanger eller er mistenkte for terrorhandlinger. Staten der handlingen foregikk har streng plikt til å etterforske og iretteføre slike forbrytelser. Andre stater har adgang til det.

At USA ikke er medlem av ICC spiller ingen rolle for det individuelle folkerettslige straffansvaret. Det er basert på etablert internasjonal sedvanerett. Ingen land og ingen borgere står her i noen særstilling. USA har derfor folkerettslig plikt til å etterforske om enkeltpersoner skal tiltales for straffbare torturhandlinger, men primært for regulære forbrytelser mot menneskeheten. Tidligere president Bush og andre i ledende posisjoner står i sentrum for den strafferettslige målgruppen. Men også Barack Obama er utsatt: som øverste militære og administrative leder vil han automatisk bli individuelt straffansvarlig for torturprogrammet -- under doktrinen om "command responsibility" -- dersom han ikke iverksetter etterforskning før han forlater sitt presidentembete.

I Europa er man tross alt kommet noe lenger. Menneskerettsdomstolen (EMD) krever nå at polske myndigheter etterforskes og straffes for medvirkning til amerikansk tortur. Dette fremgår av de knusende dommene i Husayn (Abu Zubaydah) og Al Nashiri mot Polen, begge avsagt 24. juli 2014. De er nylig blitt rettskraftige. Den 17. februar 2015 uttalte polske myndigheter i en pressemelding at Polen vil respektere dommene om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Dette er den lange listen over alvorlige konvensjonskrenkelser Polen har begått, i begge de nevnte saker: 

• Brudd på samarbeidsplikten med EMD (EMK artikkel 38).
• Krenkelse av plikten til å iverksette en effektiv etterforskning av beskyldningene om tortur, mishandling og hemmelig fengsling (EMK artikkel 3).
• Medvirkning til CIAs torturprogram ved at amerikanske myndigheter ble satt i stand til å torturere og mishandle klagerne på polsk territorium (EMK artikkel 3).
• Medvirkning til å uttransportere klagerne til tross for at det forelå en reell risiko for at de ville bli torturert og mishandlet videre (EMK artikkel 3).
• Hemmelig fengsling på polsk jord (EMK artikkel 5).
• Medvirkning til å uttransporterte klagerne til videre hemmelig fengsling (EMK artikkel 5).
• Krenkelse av retten til respekt for privatliv og familieliv (EMK artikkel 8).
• Krenkelse av retten til et effektivt rettsmiddel (EMK artikkel 13).
• Krenkelse av retten til en rettferdig rettergang ved at Polen lot USA transportere klagerne til et sted hvor det var reell risiko for at klagerne ville bli utsatt for "a flagrant denial of justice" (EMK artikkel 6).
• Krenkelse av retten til liv og forbudet mot umenneskelig straff sammenholdt med forbudet mot dødsstraff ved at Polen tillot USA å uttransportere klagerne (EMK artikkel 2 og 3, jf. 6. tilleggsprotokoll).

Indirekte er dommene også en usedvanlig sterk kritikk av amerikanske myndigheter og rettsvesenet i USA.

Polens plikt til å iverksette en effektiv etterforskning er nøye utdypet av EMD. Den angivelig pågående etterforskningen som Polen påberopte seg å ha startet i 2008, ble avfeiet av EMD som for sent og lite verdt, uten meningsfull fremdrift. EMD oppstiller i dommene visse prinsipper, som samtidig utgjør bindende krav til den nye polske etterforskningen. Etterforskningen må fremfor alt være:

• Egnet til å lede frem til identifikasjon av mistenkte og straff for de ansvarlige.
• Seriøs, rask og grundig.
• Uavhengig av utøvende myndigheter (det er de som skal etterforskes).

I tillegg må etterforskningen gi ofrene mulighet til å delta, på den ene eller annen måte. Den må også sikre at sannheten kommer frem, av hensyn til de direkte ofrene, andre ofre, og av hensyn allmennhetens behov for å vite hva som har skjedd. Det må dessuten være offentlig kontroll med at etterforskningen i praksis leder til reell ansvarliggjøring. I et sakskompleks som dette tilsier sakens karakter at den offentlige kontrollen må være særlig intens. EMD understreker endelig behovet for at både hensynet til en effektiv etterforskning og til rettssikkerhet for ofrene må ivaretas, når det er hemmelige tjenester som gjennom skjulte operasjoner har krenket konvensjonen.

Kan derfor enkeltpersoner på ministernivå og i det polske justisdepartementet nå virkelig risikere tiltale for medvirkning til straffbar tortur eller sågar forbrytelser mot menneskeheten? Gjelder dette også for myndighetspersoner i andre land enn USA og Polen?  Uansett utfall, vil ikke spørsmålene forsvinne. Å dekke over grove forbrytelser, har en pris. Det er å legitimere statskriminalitet. Rettsstatsprinsippet -- at ingen står over loven -- tilpasses den militære etterretningsstatens behov for hemmelighold og ansvarsfrihet. Dermed forvitres selve demokratibegrepet. Alternativet er rettsoppgjør.

Avslutningsvis: Dagboken fra Guantánamo av fangen Mohamedou Ould Slahi kom ut i januar, tungt sensurert og først ti år etter at notatene ble skrevet.  Den er allikevel et sterkt dokument fra et torturoffer som sitter fengslet uten dom, 13 år etter at han ble bortført av CIA fra hjemlandet Mauritania. Boken har så langt ikke avfødt noen «je suis Mohamedou» ytringer. Men hvilken frihet har de som tortureres og mishandles over lengre tid, og fortsatt er innesperret? Vil Polens statsminister, eller vår egen Erna Solberg, noen gang våge å si "Jeg er også Mohamedou Slahi". Eller Abu Zubaydah? Kunne det være et konstruktivt bidrag til fred og sikkerhet?