Sør-Afrikas historie: Ei bokgåve frå Tore Linné Eriksen til det Afrika-interesserte publikum i Norge

Årets bokgåve frå Tore Linné Eriksen til det Afrika-interesserte publikum i Norge er ei framstilling av Sør-Afrikas historie frå dei tidlegaste tider og fram til i dag. Trass i noen innvendingar og kritiske merknadar: Dette er standardverket på norsk om Sør-Afrika det neste ti-året.

Denne boka starter ikkje med dei første europearane som oppdaga Afrika. Det «før-koloniale» Sør-Afrika har ei lang historie med afrikansk busetting som går fleire titusen år tilbake i tid. Såleis har arkeologar ved Universitet i Bergen i samarbeid med sørafrikanske kollegaer og andre faggrupper stått i bresjen for utforsking av busetting i den sørlege Vest-Kapp-provinsen som er minst 100 000 år gamle.

Etter eit kapittel om dei første afrikanske jeger- og sankarsamfunna tar Linné Eriksen (TLE) lesaren med på ei reise gjennom europeisk kolonisering og okkupasjon, vidare til opprettinga av Sør-Afrika Unionen i 1910, apartheid-tida og frigjeringskampen, fram til overgangen til demokrati og til slutt  til dagens politiske maktkamp og veksande frustrasjon over ANC-leiinga. 

Velskreve og til å bli klok av

Boka har ei populær form, ho er velskreve og lettlest. Men samtidig er denne boka noe langt meir enn berre ei kronologisk framstilling. Det er også ei fagbok der drøftinga av ulike historiske epokar og tema er solid forankra i den nyaste forskingslitteraturen. Som få andre beherskar TLE evnen til å streke opp dei store linjer i eit komplekst saksfelt og å trekke lesaren med seg inn i ein spennande historie. Dette er ei bok til å bli klok av og som også bør kunne gi dei fleste betre fundament for å forstå dei pågåande politiske omkalfatringane i Sør-Afrika.

Boka bør lesast av elles sindige norske kommentatorar og gamle anti-apartheid-aktivistar som tidvis har gått heilt av skaftet i sin indignasjon og moralske harme over president Zuma og dagens leiarskap i ANC.

Boka har likevel noen ujamne sider. Det er mest påtakeleg i det avsluttande kapitlet (skreve saman med Marianne Millstein) som omhandlar tida etter tusenårsskiftet og utfordringane Sør-Afrika nå har framfor seg. Dette er eit viktig kapittel, som bør lesast også av elles sindige norske kommentatorar og gamle anti-apartheid-aktivistar som tidvis har gått heilt av skaftet i sin indignasjon og moralske harme over president Zuma og dagens leiarskap i ANC. Men ei elles god analyse i kapitlet skjemmes av noe upresis informasjon og av at forfattarane sine eigne politiske vurderingar tidvis kan synes å prege presentasjonen og stenge for viktige vurderingar.

Det store spørsmålet om fattigdom og ulikskap

Det eine er det det store spørsmålet om utviklinga av fattigdom og ulikskap. Sør-Afrika er blant verdens mest ulike land målt etter inntekt og formue, arbeidsløysa er høg og halvparten av befolkninga lev i fattigdom. Alt dette er beskrive i boka, men omgangen med data er ikkje alltid like presis og bildet som blir streka opp kan fort bli for skeivt. Såleis blir vi fortalt med referanse til ein offisiell rapport frå det sørafrikanske statistikkbyrået at talet på folk som lev i ekstrem fattigdom auka dramatisk i perioden frå 2009 til 2014 (s. 154). Den referererte rapporten seier ikkje det. Den omhandlar perioden frå 2006 til 2011 og viser noe heilt anna: ein sterk auke i talet på ekstremt fattige fram mot 2009 og deretter sterk reduksjon – frå 32 prosent av befolkninga i 2009 ned til 20 prosent i 2011. Slike funn burde kanskje også føre til andre konklusjonar og andre spørsmål?

Viktigare er det at dette kapitlet ikkje får godt nok fram dei store endringane innafor den afrikanske befolkninga. Dei store endringane i ulikskapen i Sør-Afrika skjer her. Det er ikkje berre ei lita elite av «tenderprenørar» og politiske toppfolk som nyt av godt politisk endring. Afrikanarar i ei ekspanderande lågare middelklasse og sysselsette i den formelle økonomien er blant dei store sosiale og økonomiske vinnarane i det nye demokratiet. Ulikskapen mellom desse afrikanarane og den andre halvparten som lev i fattigdom burde ha fått ei betre framstilling.

Identitet, demografi og klasse

ANC si oppslutning blant kvite og farga er langt mindre. Nøkkelen til opposisjonspartiet Democratic Alliance sin framgang i Cape Town og Vest-Kapp provinsen ligg ikkje så mye – slik boka hevder – i at dette opposisjonspartiet gjer inntog blant afrikansk middelklasse – som er liten i denne provinsen – men at dei «vinn» dei farga veljarane: Vest-Kapp er den einaste provinsen der ein nasjonal minoritet (dei farga, som utgjer mest 9 prosent av befolkninga på nasjonalt plan) er rundt halvparten av veljarane, mens afrikanarane berre utgjer ein tredjedel av veljarmassa i denne provinsen.

Aukande ulikskap i den svarte afrikanske befolkning og misnøye med leiarskapen til ANC har også ført til at ANC har gått noe tilbake i enkelte av dei andre storbyane (metropolane) og da spesielt i Mandela Bay (Port Elizabeth), Johannesburg og Pretoria. Her står også ANC i fare for å miste det reine  fleirtalet ved lokalvalet i august. I alle desse tre storbyane – og spesielt i Mandela Bay – er det større innslag av minoritetar enn i landet elles. Jokeren ved det kommande valet vil vere det venstre-populistiske Economic Freedom Fighters som har sterk appell blant særleg afrikansk ungdom.

Afrikanarar i ei ekspanderande lågare middelklasse og sysselsette i den formelle økonomien er blant dei store sosiale og økonomiske vinnarane i det nye demokratiet. Ulikskapen mellom desse afrikanarane og den andre halvparten som lev i fattigdom burde ha fått ei betre framstilling.

Eg saknar også ein diskusjon av kommunistpartiet si rolle. Partiet har hatt – som boka viser – ein viktig plass i anti-apartheid kampen, men deira rolle i dag er ikkje omtalt i det heile i boka. Det er underleg gitt deira sterke posisjon i regjeringa og rolla som storebror (eller søster) på den politiske venstresida. Derimot er det gitt plass til diskusjon av floppen Agang  - men ingen diskusjon av det som er den fremste fanebæraren av arven frå black consciousness-bevegelsen på 1970-talet, AZAPO, der presidenten gjennom eit snautt ti-år under Mbeki sat i regjeringa som viseminister for utdanning og seinare statsråd for vitskap og teknologi.

Afrikansk stormakt?

Sør-Afrikas plass i globalhistoria og internasjonal økonomi er gitt ein god diskusjon i boka, men det blir for knapt og springande i avslutninga utover å påpeike korleis rammevilkåra frå verdsøkonomien også set skranker for utvikling. Sør-Afrika har slitt med å finne sin posisjon som afrikansk stormakt – forma som det er av sørafrikansk næringsliv på jakt etter profitt på kontinentet, og ein politisk leiarskap som er kjenslevar for afrikanske reaksjonar og framfor alt søker konsensus i relasjon til andre politiske leiarar i Afrika. Men det blir for lettvint å avfeie sørafrikanske initiativ for å styrke Afrikas posisjon som eit forsøk på å samle Afrika bak Verdbankens utviklingspolitikk.

Sørlandsforlaget Portal har produsert ei innbydande og gjennom illustrert bok. Men dei burde ha kosta på seg eit meir detaljert innhaldsoversyn, blant anna med sidereferanse til dei mange informative tekstboksane som TLE har laga (og TLE burde ha laga noen tilsvarande boksar om Norge-Sør-Afrika etter 1994 til det siste kapitlet). Det har også tidvis gått litt fort i sluttredigeringa. Den sørafrikanske presidenten og visepresidenten i perioden 2007-2014, Kgalema Motlanthe, er omtala to stader (s. 165 og s. 181) – men har fått namnet sitt skreve på to ulike måtar. Ingen av dei korrekte. Den sørafrikanske befolkninga er oppgitt på side 78 til å vere 51,8 millionar i 2011 mens det er blitt til 53 millionar i 2010 på side 151. (Men kvifor ikkje gi oss nyare tal? Overslaget frå statistikk-byrået i Sør-Afrika gir oss 55 millionar i 2015).

Trass i noen innvendingar og kritiske merknadar: Dette er standardverket på norsk om Sør-Afrika det neste ti-året. Det er berre å glede seg til den neste bokgåva: TLE has lova oss Afrikas historie til neste år.

Tore Linné Eriksen:
Sør-Afrikas historie. Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring
Kristiansand: Portal Forlag 2016