Barns rettigheter i Norge - en måling
How to cite this publication:
Malcolm Langford og Tori Loven Kirkebø (2019). Barns rettigheter i Norge - en måling. Bergen: Chr. Michelsen Institute (CMI Report R 2019:1)
I denne rapporten stilles det spørsmål om hvordan vi kan måle implementering av barns rettigheter i Norge. Globale indekser erklærer ofte at Norge er verdens beste land å være barn i, og det er ikke kontroversielt å påstå at barns rettigheter i stor grad er realisert i Norge. I Child Development Index scoret Norge gjennomsnittlig best på spedbarnsdødelighet, underernæring, skoleoppmøte, barnearbeid, tidlig ekteskap, ungdomsfødsler, konfliktdrevet tvangsflytting og barnedrap. Likevel gjenstår det mange utfordringer i arbeidet med å sikre en helhetlig implementering av barnekonvensjonen i Norge – og det er klart at de globale indeksene ikke er rustet til å måle dette.
Denne rapport bygger på vårt kapittel «Children Rights Indexes: Measuring Norway’s Performance» i bokprosjektet «Child Rights in Norway: An Implementation Paradox?», redigert av Malcolm Langford, Marit Skivenes og Karl Harald Søvig (2019).
Utfordringer med eksisterende indekser
En gjennomgang av eksisterende indekser som hevder å måle oppfyllelse av barns rettigheter avdekker at de ikke nødvendigvis fanger opp mangler med implementering. Indikatorene og målene som brukes i disse indeksene er særlig problematiske på fem punkter.
1. Den tematiske relevansen av disse indeksene til barns rettigheter. Globale
barnerettighetsindekser vektlegger en kjerne av sosioøkonomiske rettigheter, mens de ulike globale sivile og politiske rettighetsindeksene ikke omhandler barns spesifikke situasjon, for eksempel et barns rett til å bli hørt eller barns rett til beskyttelse.
2. Indeksene reflekterer sjelden innholdet i rettighetene. For eksempel konsentrerer mange av de sosioøkonomiske rettighetsindeksene seg bare om gjennomsnittlig vurdering uten å ta hensyn til forskjeller eller risiko knyttet til diskriminering, fysisk tilgjengelighet, deltakelse og overkommelig pris.
3. De globale indeksene omfatter svært forskjellige land, der flere land ofte plasseres på toppen av indeksen uten betydelig variasjon, noe som gjør det vanskelig å skille mellom dem. En sammenligning av utviklede, vestlige eller europeiske land vil derfor være mer hensiktsmessig enn å vurdere Norge alene.
4. De færreste indeksene sier noe om staten klarer å innfri rettighetskvavene, altså om rettigheten er reell. I denne sammenheng er det viktig å inkludere normative terskler der det er mulig å undersøke nasjonale ulikheter og trender over tid.
5. Flere av indikatorene kan ikke knyttes opp mot handling. Det vil si at det ikke er konkrete grep som kan påvirke hvordan et land måles. Indikatoren vil dermed ikke kunne si noe om hvilke politiske tiltak som kan være mest hensiktsmessige for å sikre bedre implementering.
Dashbord-tilnærming
På bakgrunn av nevnte mangler i eksisterende mål og rangeringer av barns rettigheter introduserer vi en dashbord-tilnærming. Den har til hensikt å legge til rette for en helhetlig vurdering av implementering av barns rettigheter i Norge, uten å overforenkle eller lene seg på et uoverkommelig antall indikatorer. Målet med et dashbord av indikatorer er å formidle data på en mer nyansert måte, gi en dypere analytisk forståelse og legge til rette for iverksetting av tiltak. Et dashbord kan imidlertid ikke dekke alt og krever et valg av indikatorer. Det er et kompromiss mellom sammensatte indekser og en skog av alle mulige indikatorer og kvalitativ analyse av hvordan barns rettigheter implementeres eller innfris.
Ved å ta i bruk en dashbord-tilnærming ønsker vi å få en bredere forståelse av hvordan barns rettigheter implementeres i Norge, samt trender i utviklingen. I tillegg kan rapporten bidra til å bane vei for en mer omfattende, langsiktig tilnærming. Utvelgelsen av indikatorer startet med et forsøk på å dekke et representativt utvalg av rettigheter og utfordringer innenfor ni forskjellige områder: livskvalitet, levekår, utdanning, helse/sikkerhet, beskyttelse, frihet, diskriminering, deltakelse og ansvar.
Etter en bred undersøkelse av eksisterende indikatorer fra internasjonale
og norske kilder ble mulige indikatorer vurdert etter ulike statistiske kriterier. Disse inkluderte dataenes pålitelighet, muligheten til å disaggregere for å måle diskriminering, om det ble regelmessig rapportert på indikatoren, samt muligheten for internasjonal og nasjonal/regional sammenligning. Svært få indikatorer oppfylte alle disse kriteriene, noe som tyder på at det vil kreve et omfattende arbeid å bygge oppe et optimalt dashbord.
Til slutt ble 25 indikatorer valgt. Figur A viser sammenstilte resultater av Norges prestasjoner på hvert område. De ulike indikatorene på de ni områdene diskuteres i detalj i kapittel 4 i rapporten. Poengsummen til indikatoren er basert på hvordan Norge presterer sammenlignet med OECDland og justert på store nasjonale forskjeller. Alle indikatorene har fått en poengsum av rapportforfatterne i halvpoeng fra 1–3 der 3 er best.
Etter denne metoden viser figuren at Norge gjør det best på livskvalitet, levekår, frihet, deltakelse og ansvar/rettsmidler, mens de største utfordringene ligger i sikring av utsatte grupper i velferdssystemer, beskyttelse fra tredjeparter og deltakelse på sivile, politiske og juridiske arenaer. I tillegg viser vi også trender i implementeringen. For eksempel har det vært en negativ utvikling i familiefattigdom og en økning i antall barn som vokser opp i lavinntektsfamilier i Norge.
Man kan selvsagt diskutere vurderingene som er gjort både i utvalg av indikatorer og vekting av disse. Men hovedutfordring er datamangel. Selv om Europa og Norge har mye gode, tilgjengelig data om barns situasjon, mangler det fortsatt detaljerte og disaggregerte data på en del områder. Utfordringene er knyttet til barns rett til å bli hørt, tilgang til tjenester, diskriminering, opplysning om menneskerettigheter og sivile rettigheter. Gode mål kan identifisere avvik som synliggjør utfordringer eller legge grunnlaget for god praksis. Vi konkluderer med at det er behov for å styrke datagrunnlaget i Norge.
