Det er en ny generasjon brasilianere som nå ytrer seg om hvordan landet skal styres. De krever å bli hørt. Landets ledere vil gjøre lurt i å lytte.
I Rio de Janeiro utgjorde kostnadene til kollektivtransport hele ti prosent av utgiftene til en familie med gjennomsnittsinntekt. I Brasil som helhet har folks utgifter til kollektivtransport steget raskere enn inflasjonen de siste årene: fra 2003 fram til mai i år økte prisene generelt med 82 prosent, mens kostnadene til kollektivtransport gikk opp med 113 prosent. Så, 1. juni, steg prisen for en bussreise enda en gang her i Rio, fra 2.75 til 2.95 brasilianske reais. “Det var dråpen”, sier Karina de Freitas Leal på 22 år til O Globo.
Karina er en av de hundretusener av brasilianere som har tatt til gatene de siste ukenei Brasil, i de største protestene landet har sett på over 20 år. Demonstrantene sier de er lei av at prisene stadig øker og at de får såpass lite tilbake for alt de betaler i skatt. Som en kommentator uttrykte det, “vi betaler stadig mer for stadig mindre”. Ifølge en fersk undersøkelse er halvparten av alle brasilianere “meget bekymret” for inflasjonen, mens ytterligere 38 prosent er “bekymret”. Også eksperter medgir at prisveksten er høy tatt i betraktning at Brasils økonomi nå vokser saktere enn den har gjort det siste tiåret.
Opplevelsen av at privatøkonomien stadig blir strammere, både for fattigfolk og middelklassen, gir næring til mistanker om korrupsjon. Det har ikke manglet på korrupsjonsskandaler de 25 årene Brasil har vært et konstitusjonelt demokrati, og selv om president Dilma Rousseff generelt oppfattes som ukorrupt, har regjeringen slitt med å forklare hvorfor det må brukes så enorme summer på fotball-VM i 2014. Budsjettoverskridelsene har vært så store at mange spør seg både om hvor alle pengene kommer fra, og hvor de blir av. Kampanjen for å få satt ned kollektivtransportprisene ble nettopp næret av disse spørsmålene: hvis myndighetene har råd til å bygge digre fotballstadioner i så mange byer, og til å gjøre landet klart til sommer-OL i 2016, Confederations Cup som nyllig er avsluttet, og andre store arrangementer, hvorfor må de samtidig gjøre det enda dyrere for folk å reise kollektivt? Og gitt at det fremdeles er dårlige tilstander i store deler av helsevesenet og skoleverket, burde ikke mye av disse pengene heller blitt brukt på å forbedre offentlige tjenester for folk flest?
Det tok ikke mange dagene med demonstrasjoner før myndighetene i de fleste av Brasils 26 delstater ga seg på kollektivtransportprisene. Jeg tar selv ofte bussen her i Rio, og det var et spesielt øyeblikk å gå ombord 20. juni og se at det nå sto “tarifa: R$ 2.75” med store bokstaver. Jeg betalte med et smil i det bussen bevegde seg videre mot sentrum. Jeg var på vei for å overvære den demonstrasjonen som skulle bli den største så langt: i over 80 byer over hele landet deltok over en million brasilianere, noen sier nærmere to millioner, altså nesten en prosent av befolkningen. Bare i Rio deltok i alle fall 300.000.
Noen hadde gjerne trodd at å gi etter for kravet om å sette ned kollektivtransportprisene ville få protestene til å gi seg. Men nei. En av de største bannerne i demonstrasjonen i Rio lød, “Det handler ikke om 20 centavos. Det handler om rettigheter.”
Det var mye entusiasme og kampvilje blant demonstrantene, som framviste et hav av hjemmelagede plakater med en rekke ulike krav og forslag, samtidig som det hele var ganske avslappet. Når demonstrantene fikk øye på folk som sto i vinduer i bygningene langs gaten og vinket vekte det stor jubel, og enda større ble den når tilskuerne blinket med lysene der de befant seg: dette har blitt en måte å vise støtte til demonstrantene på. Jubelen når dette skjedde gikk snart over i ropene “Kom! Kom! Kom ut på gata, kom!”.
Samtidig er det en undertone av dypt alvor. Politiet har reagert på noen av protestene med å angripe demonstranter med gummikuler, pepperspray og tåregass. Men så langt ser dette bare ut til å ha motivert enda flere til å delta, i solidaritet med de som har blitt angrepet og i protest mot politivold. Jeg opplevde selv hvor tydelig demonstrantene i Rio tok avstand fra vold, da en gruppe på ett tidspunkt plutselig å løpe, et tilløp til uro. I samme øyeblikk begynte massen å rope: “ingen vold! Ingen vold!”. Et annet rop som satte tonen var: “ingen vandalisme!”. De ødeleggelsene som har funnet sted av bygninger, biler og busser tar det overveldende flertallet av demonstranter sterkt avstand fra.
Gruppene som har samlet folk til demonstrasjoner har ikke noe tydelig lederskap. De fleste er under 30 år, og organiserer gjennom sosiale medier. Og de gjør det i opposisjon til eksisterende politiske partier: bevegelsene har ingen partipolitisk tilknytning, og ifølge undersøkelser har flertallet av deltakerne ingen partipolitisk preferanse. “Intet parti representerer meg”, sier plakater de holder opp. I demonstrasjonen jeg overvar hadde likevel noen partier og fagforbund funnet sin plass med store faner, og med ett oppsto det en spent situasjon. Mange begynte å rope mot de med faner: “uten parti! Uten parti!”. Etter litt nøling svarte de andre: “demokrati! Demokrati!”.
Protestene kaster lys over demokratiets tilstand i Brasil. På den ene siden vitner de om et partipolitisk system i krise. Demonstrantene signaliserer at partiene, som er ment å representere dem, ikke tilhører dem og at de ikke lenger har noen relevans. På den annen side vitner protestene om en glødende engasjement for hva Brasil skal være, ikke først og fremst for verden utenfor, men for de som selv bor her. Protestene er ikke partipolitiske, men de er i høyeste grad politiske. I Rio gikk mange rundt med det gule og grønne flagget over skuldrene, og nasjonalsangen ble sunget flere ganger. Ett av kampropene som ble gjentatt var, O povo, unido, jamais será vencido! - “Folket, samlet, kan ingen overvinne!”.
Det er en ny generasjon som nå tar i bruk sine rettigheter og gjør demokratiet til sitt. Brasils ledere, som nå har satt i gang en rekke tiltak for å komme demonstrantene i møte, gjøre lurt i å lytte til det de har å si.
