Bistand fordi vi tjener på det. Virkelig?
Innlegg av Ottar Mæstad, forsker ved CMI og leder av Development Learning Lab (DLL).
Hovedregelen bør være at investeringer i globale fellesgoder ikke regnes som bistand. Ansvaret for globale fellesgoder bør ligge hos andre enn bistandsmyndighetene.
Kaffen satte seg nesten i halsen da jeg i begynnelsen av januar leste tittelen på Bård Vegar Solhjells innlegg om bistand i Morgenbladet – «Bistand fordi vi tener på det». Dyrtid til tross: det store bildet er at Norge aldri har vært rikere. Oljefondet skyter i været. Og så skal til og med den skjerven vi gir i bistand brukes slik at vi tjener på det? Makan.
Heldigvis er overskriften tabloidisert. Solhjells poeng er at verden står overfor nye globale utfordringer i tillegg til de bistanden opprinnelig var tenkt å løse, som klima, hav og pandemiberedskap. Det er i vår interesse å løse disse, derfor må bistanden bæres ikke bare av ideen om global solidaritet, men også av erkjennelsen av at bistand er i vår egen interesse.
Jeg er enig i Solhjells beskrivelse av utfordringene og i at det må tas nye grep for å løse dem. Men jeg tror det finnes bedre løsninger enn den han peker på.
I stedet for å utvide bistandens mandat og virkeområde, bør hovedregelen være at investeringer i globale fellesgoder ikke regnes som bistand, og ansvaret bør legges utenfor utenriksdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet bør ha ansvaret for pandemiberedskap både nasjonalt og internasjonalt, tilsvarende for Klima- og miljøverndepartementet når det gjelder hav og klima. Hvorfor?
1. Bistand er å dele
Det gir liten mening å kalle innsats for å løse globale fellesutfordringer for bistand. Bistand handler om internasjonal omfordeling. Det er vårt lille bidrag til å utjevne forskjeller i inntekt og muligheter mellom oss som er født på den grønne gren og de som trakk et mindre fordelaktig kort i livets lotteri.
Å bidra til rene hav og global pandemiberedskap handler ikke om internasjonal omfordeling. Det kommer oss selv til gode på samme måte som folk i andre land. Å kalle dette bistand blir misvisende.
OECD slo nylig fast at utvikling av vaksiner mot Covid ikke er bistand, fordi innbyggere i fattige land ikke har vesentlig større gevinster av dette enn innbyggere i rike land. Slik burde vi tenke om andre globale fellesgoder også.
2. Det globale og nasjonale må henge sammen
Vi bør se internasjonal innsats for å løse globale utfordringer i sammenheng med hva vi gjør nasjonalt på samme område. Bygger vi pandemiberedskap best gjennom nasjonal eller internasjonal innsats? Reduserer vi klimagassutslippene mest effektivt med nasjonale eller internasjonale tiltak? Slike vurderinger gjøres best ved å samle ansvaret for nasjonal og internasjonal innsats på ett sted.
3. Bistandens geografi blir en hemsko
Globale utfordringer løses mest effektivt gjennom tiltak i andre land enn de som trenger bistanden mest. Klimagassutslipp må reduseres mest der de er høyest. Afrika står bare for noen få prosent av verdens utslipp, men huser de fleste av de ekstremt fattige. Bistandens geografiske fokus blir derfor fort en hemsko for effektiv innsats for å løse globale utfordringer.
4. Mandatet vokser, men ikke finansieringen
Å utvide bistandens mandat til globale fellesutfordringer kan svekke innsatsen på bistandens kjerneområder. Et hovedpunkt i Solhjells beskrivelse av det han kaller Bistand 2.0 er at den er større: Når bistanden også blir selvhjelp, må det følge mer finansiering med. Der er vi enige. Men det som lett kan bli utfallet, er at mandatet utvides mens finansieringen står på stedet hvil. Da blir Bistand 2.0 å løse felles utfordringer gjennom å svekke vår solidaritet med de fattigste.
Det er nettopp en slik utvikling vi har sett de siste 15 årene. Stadig mer av bistanden brukes til å løse globale fellesutfordringer. Ifølge Norad gikk rundt 20 prosent av norsk bistand til dette i perioden 2015 til 2020. Internasjonalt presses Verdensbanken nå hardt av eierne til å bruke mer av sine ressurser til slike formål.
Denne utviklingen er neppe i fattige lands interesse. Spørreundersøkelser viser at verken pandemier, klima eller hav står høyt på listen over de viktigste utviklingsutfordringene blant innbyggere i afrikanske land. Ikke fordi disse er uviktige, men fordi arbeid og inntekt, utdanning og alminnelige helsetjenester er enda viktigere.
Ansvaret bør ligge hos andre
Mye taler altså for at bistand og investeringer i globale fellesgoder bør behandles som ulike saker, og at ansvaret for globale fellesgoder bør ligge hos andre enn bistandsmyndighetene.
Dette er ikke til hinder for at bistanden kan delfinansiere innsatsen for enkelte globale fellesgoder, når dette er i mottakernes klare interesse. Unntaksvis kan det også være fornuftig at globale utfordringer sorterer under utviklingsministeren. Det gjelder for eksempel smittsomme sykdommer som malaria og ebola, som først og fremst rammer utviklingsland.
Utfordringer som i stor grad rammer oss alle, bør imidlertid frikobles fra bistanden.
Dette innlegget sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 19.1.24. Synspunktene i teksten er forfatterens og reflekterer ikke nødvendigvis meningene til CMI.
