Valg og storpolitikk på det afrikanske horn

Den 23. mai gikk Etiopias befolkning til valgurnene i det som er landets fjerde valg siden regimeskiftet i 1991. Det er imidlertid knyttet lite spenning til årets valg; forventningen er at det sittende partiet nok en gang vil manipulere seg til seier. Valget tydeliggjør dermed demokratiets stilling i dagens Etiopia, hvor manglende frihet og stadige brudd på menneskerettene for lengst har blitt mønsteret. Men dette ser ikke ut til å plage Norge eller resten av verdenssamfunnet i nevneverdig grad. Fortsatt internasjonal støtte gjør at regimet i Addis Abeba sitter trygt.

Etiopia har gjennom moderne historie vært utpreget sentralstyrt. Verken Haile Sellassies føydale monarki eller millitærjuntaen som avsatte keiseren i 1974 gav rom for folkets medbestemmelse eller politisk opposisjon. Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) som tok makten i 1991, hadde som uttalt mål å innføre demokratisk styresett og respektere de internasjonale menneskerettene. Men utviklingen gikk imidlertid raskt i motsatt retning, hvor EPRDF gjennom taktisk manøvrering og bruk av direkte makt sørget for å sikre total politisk kontroll, og videreførte således de tidligere regimers sentralstyring.

EPRDF har siden 1991 hatt en bevisst strategi for å stenge opposisjonspartiene ute fra valgarenaen, med arrestasjoner og trusler mot opposisjonens støttespillere, og press mot befolkningen om at dersom de ikke stemmer på EPRDF vil de stå i fare for å miste tilgang til offentlige tjenester eller landeiendom. Opposisjonspartiene har som konsekvens boikottet eller trukket seg fra de fleste valgene. Etiopia kan derfor betegnes som et valgautoritært system, der valg ikke blir arrangert for at befolkningen skal kunne velge sine ledere, men for at et autoritært regime ved hjelp av skinndemokratiske prosesser kan styrke sin kontroll over egen befolkning og øke sin legitimitet overfor det internasjonale samfunnet.

Valget i 2005 så lenge ut til å bli unntaket i den negative politiske utviklingen i Etiopia. To opposisjonskoalisjoner deltok i hele valgprosessen, og Koalisjonen for Enhet og Demokrati (CUD) tok en tredjedel av setene i parlamentet. Men partiet unnlot å møte i nasjonalforsamlingen på grunn av uenigheter om stemmefordeling og valgfusk. Etter protester der 200 demonstranter ble drept, ble hele partiledelsen sammen med en rekke uavhengige journalister og representanter for sivilsamfunnet fengslet og beskyldt for folkemord og oppvigleri. CUD-ledelsen ble løslatt i 2007 etter å ha offentlig beklaget sin rolle i valgtumultene. 2005-valget ble en vekker for EPRDF, og statsminister og partileder Meles Zenawi innså at nye tiltak måtte til for å beholde makten. Siden da har regjeringspartiet ved hjelp av tvang og insentiver femdoblet medlemsmassen fram mot 2010. Nye lover for regulering av organisasjoner, parti og presse er innført, alle med hensikt å kontrollere alternative maktsentra. Den nye sivilsamfunnsloven fra 2009 gjør at frivillige organisasjoner som jobber med menneskerettigheter ikke kan motta finansiering fra utlandet, noe som betyr kroken på døren for de viktigste aktørene i sivilsamfunnet.

Hvordan forholder så det internasjonale samfunnet seg til den åpenbart udemokratiske utviklingen i Etiopia? Som en reaksjon på det omstridte valget i 2005 besluttet EU å fryse den direkte budsjettstøtten til den etiopiske regjeringen. Men Meles Zenawi bøyde ikke av for presset, og støtten til den etiopiske regjeringen kom raskt opp på samme nivå som før valget igjen. I visshet om at den internasjonale bistandsindustrien ikke kan overse den store delen av matvarehjelp-trengende i Etiopia for å oppnå FNs tusenårsmål, kunne han trygt be dem om å ryke og reise. Til tross for sin autoritære ledelse i hjemlandet har Meles Zenawi klart å opprettholde et image som den visjonære afrikanske statslederen, først som medlem av Tony Blairs Afrika-kommisjon og senere som leder av FNs gruppe for finansiering av klimatiltak sammen med Gordon Brown og Ban Kii Moon. Han blir stadig rådspurt om løsningene på Afrikas utviklingsproblemer. Etiopia har i tillegg vært den raskest voksende ikke-oljeproduserende økonomien i Afrika de siste årene. Inspirert av de såkalte tiger-statene ser Meles Zenawi for seg at Etiopia kan komme opp på mellominntekstnivå innen 20 til 30 år. Dette skal skje ved hjelp av en strengt regulert økonomi, der staten, og dermed partiet, spiller en sentral rolle.

En annen årsak til fredningen av Etiopias autoritære regime er dets strategiske betydning på Afrikas Horn og rolle i ”kampen mot terror”. Gjennom den korte og brutale krigen med Eritrea (1998-2000) og intervensjonen i Somalia i 2006 markerte Etiopia tydelig sin militære slagkraft og rolle som regional stormakt. Gjennom aksjonen i Somalia, som blir sett på som et klekkeri for islamsk terrorisme, har Etiopia kunnet tydeliggjøre sin lojalitet til USAs krig mot terror. Etiopia bruker også bevisst rollen som regional aktør for å imøtegå kritikk av regimet. Dette fikk Norge smertelig erfare i september 2007, da seks av ni diplomater på den norske ambassaden i Addis Abeba ble bedt om å forlate landet innen 48 timer. Årsakene var at Norge, som et av få land kritiserte invasjonen i Somalia, opprettholdt en diplomatisk kanal til fienden Eritrea og den irritasjon det skapte på grunn av sitt sterke menneskerettighetsfokus i bistanden til Etiopia. Bruddet mellom Norge og Etiopia sendte også en advarsel til andre land om å trå varsomt overfor EPRDF-regimet. De diplomatiske båndene ble normalisert i 2008, og den norske ambassaden har siden, i alle fall uoffisielt, valgt å holde en lavere profil i politiske spørsmål. 

I kampen om et friere Etiopia har landets rolle som stormottaker av humanitærhjelp og strategisk aktør på Afrikas Horn vært en forbannelse. Vesten vil ikke risikere å bli utestengt som bistandsaktør ved å kritisere regimets menneskerettighetspolitikk. Dette, sammen med landets relative stabilitet, strategiske betydning og økonomiske vekst, gjør at det internasjonale samfunnet velger stilltielse og dermed samtykke til åpenbare brudd på politiske rettigheter. Den 23. mai må folket enda en gang gå til urnene for å avlegge sin stemme i et valg de ikke har noen tro på, og regimet i Addis Abeba kan gjennomføre nok et valg uten nevneverdige krav om å etterleve demokratiske spilleregler. Dilemmaet er imidlertid at dersom autoritære regimer fortsetter å utøve sin makt med fingeren på avtrekkeren, vil trykket som da bygger seg opp søke sitt utløp. Den vulkanutblåsningen og de påfølgende askeskyene man da får, kan ha langt alvorligere konsekvenser enn de spenninger man ser i regionen i dag.