Tanzania er en av de største gullprodusentene i Afrika, men gruveselskapene beholder mer enn nitti prosent av verdiene. Dette prøver Norge å gjøre noe med.
Den 31. oktober var det valg i Tanzania. Valget ble lite omtalt i norske medier, men er interessant sett i lys av utviklingssamarbeidet mellom Norge og Tanzania, og den rollen naturressurser spiller i den sosiale og økonomiske utviklingen i Afrika. Før valget annonserte en av presidentkandidatene for opposisjonen, Dr. Willibrod Slaa, at hvis han vant valget, ville han kansellere alle eksisterende kontrakter med utenlandske gruveselskap. Han gikk også sterkt ut mot korrupsjon.
Slaa vant ikke valget. Til det står CCM, som har styrt landet siden 1964, for sterkt. For mange representerer CCM stabilitet, trygghet og nasjonal enhet, mens opposisjonspartiene representer nasjonal splittelse. Den sittende presidenten, Jakaya Kikwete, vant med 61 % av stemmene, men opposisjonen har mer enn doblet sine seter i parlamentet. I flere av gruveområdene oppsto det opptøyer etter hvert som valgresultatene lot vente på seg.
Befolkningen har lite igjen
Kontroversen rundt de utenlandske gruveselskapene dreier seg i all hovedsak om fire ting: Landets befolkning får altfor lite igjen av de enorme verdiene som tas ut av landet. De som har levd av småskalagruvedrift mister livsgrunnlaget sitt. Forurensning og massive naturinngrep skader mennesker og dyr i gruveområdene. Sist men ikke minst: Menneskene som har bodd i gruveområdene i generasjoner får liten eller ingen erstatning når de tvinges til å flytte eller får forverrede levekår.
Tanzania investerte i gruvesektoren som følge av Verdensbankens klare råd til fattige land på 1990-tallet: Myk opp regelverket, inviter investorer, og skatteinntektene vil på sikt løfte dere ut av fattigdom. I Tanzanias tilfelle bidro eksperter fra Verdensbanken med å utarbeide en ny gruvelov som satte royalty på gull til kun tre prosent og ga en rekke skattefritak. Ifølge rådgiverne var det nødvendig med såpass attraktive vilkår for å trekke til seg investorer til et fattig land med dårlig infrastruktur og potensiell politisk uro.
Lovene spriker
Parallelt med gruveloven ble en ny jordlov satt i verk. De to lovene har ulike bestemmelser for ekspropriasjon når eiendom tas i bruk til gruvevirksomhet, noe som har ført til konflikter og misforståelser. Gruveselskapene har fått konsesjoner for landområder opp til 5000 kvadratkilometer.
Ettersom all jord eies av staten i Tanzania, har ikke folk privat eiendomsrett til jord, men kun bruksrett. Men bruksretten gjelder kun den øverste meteren av jorda. Det vil si at gruveselskaper får rettigheter til mineraler som ligger under den jorda som småbønder og de som driver med kveg allerede har bruksrettigheter til enten i form av et skjøte, eller mer vanlig - og i teorien likestilt ifølge loven - sedvane.
Tvangsflytting blir forsvart
I praksis er det imidlertid slik at det kun blir tatt hensyn til registrerte jordrettigheter ved erstatningssaker. Blant dem som er så heldige å få erstatning, er det imidlertid stor frustrasjon over de lave satsene. Ved de første store ekspropriasjonene var den offentlige erstatningen for én hektar dyrket mais en sum tilsvarende 360 kroner.
Den rådende tonen i Verdensbanken, statlige myndigheter i de nye gruvelandene og blant en del forskere, har vært at tvangsflytting av mennesker i forbindelse med utnytting av naturressurser kan forsvares, ettersom de potensielle skatteinntektene er enorme. Det blir vist til land som Norge og Botswana, der naturressurser har bidratt til stabil, god økonomi.
Fattig tross gullet
Den ulykksalige situasjonen for Tanzania er at til tross for at landet i 2008 var den tredje største gullprodusenten i Afrika, har statsinntektene vist seg å være skuffende små. Gruveselskapene beholder mer enn 90 prosent av verdiene som blir hentet ut. I 2007, med fem store gullgruver i drift, var den totale statlige inntekten fra denne industrien 119 millioner dollar.
Dette er kun litt mer enn landet i samme år mottok i bilateral bistand fra Norge alene (rundt 112 millioner dollar). Samlet stat-til-stat-bistand fra OECD-landene i 2007 var 2820 millioner dollar, altså ca. 23 ganger høyere enn inntekten fra gruvene. For tanzanianere har dette ført til enorm bitterhet. Drømmen om å bli løftet ut av fattigdom og bli uavhengig av utenlandsk bistand er like fjern som før, samtidig som landet tømmes for verdier som ikke kan fornyes. Tidligere i år ble gruveloven revidert for blant annet å øke inntektene, men den vil ikke ha tilbakevirkende kraft.
Kontraktene er hemmelige
Sinnet over de enorme verdiene som allerede er gått tapt i løpet av de siste tolv årene blir rettet mot Verdensbanken, som rådet landets myndigheter til å gi investorene så gode vilkår, men også mot landets egne ledere, som har latt dette skje.
Kontraktene med gruveselskapene er hemmelige. Parlamentsmedlemmene har heller ikke fått innsyn i dem, til tross for utallige henstillinger. I ett tilfelle ble en kontrakt undertegnet på et hotellrom i London. Dette fører selvsagt til spekulasjoner om korrupsjon.
Norge gir råd
I Zambia, et annet av Norges samarbeidsland, har situasjonen vært lignende. Der så den norske ambassaden det urimelige i en situasjon der norske skattepenger ble brukt til bistand, samtidig som landet gikk glipp av enorme skatteinntekter fra koppergruvene. Et prosjekt ble satt i gang, der Norge støtter Zambiske myndigheter i å legge om skattesystemet, samt betaler for revisjon av gruveselskapenes regnskaper.
Det har kommet frem at enkelte selskaper ulovlig har unndratt seg skatt, i tillegg til at skattesatsene er svært lave. Prosjektet fra Zambia blir nå ført videre i Mosambik og Tanzania. Ettersom en endring av skattleggingen av allerede etablerte gruver ikke kan ha tilbakevirkende kraft, konsentrerer en seg om revisjon av regnskaper, og om å utarbeide skatteregler for oljeindustrien. Det er funnet drivverdige forekomster av både olje og gass utenfor Tanzanias kyst.
Sein hjelp bedre enn ingen
En kunne selvsagt ønske at det norske initiativet hadde kommet for 12-15 år siden, da skattereglene i de nye gruvelandene i Afrika ble etablert. Men det er uansett stor grunn til å applaudere at Norge nå har engasjert seg i kampen for å sikre at fattige afrikanske land får en større del av inntektene fra sine naturressurser enn de har fått til nå.
Den neste utfordringen er å sikre at denne inntekten brukes til befolkningens beste og ikke til å berike noen få. Bare på den måten kan folk - både de som er blitt tvangsflyttet, og befolkningen generelt - gjenvinne troen på sine politiske ledere
