Hvilken kontroll har norske styrker over hvem de norsktrente opprørsmilitsene vil vende sine våpen mot?
Norges innsats i Afghanistan har hatt konsekvenser hjemme som er blitt overskygget av debatten om hva vi oppnådde ute.
Som Godal-utvalgets rapport viser, har de norske spesialstyrkene fått et betydelig løft og kan fungere som et effektivt utenrikspolitisk verktøy. Norge har dermed fått to merkevarer på den internasjonale arenaen - ett for strid, og ett for fred.
Mens fredsdiplomatiet lenge har vært en norsk «nisjekapasitet», var spesialstyrkene frem til 1990-tallet små og tidvis nedleggelsestruede miljøer.
Med oppdraget på Balkan begynte utviklingen å snu, og med Afghanistan vokste styrkene til nesten å bli en egen forsvarsgren. De har senere blitt stadig mer ettertraktet og er nå også aktive i Midtøsten.
Styrkene ble utplasserte i det sørlige Afghanistan for å støtte invasjonen i 2001 og den påfølgende fasen frem til slutten av 2005. Her opererte de under amerikansk kommando, i samarbeid med andre allierte.
Som en liten kontingent i en mye større USA-ledet operasjon hadde det norske bidraget mer politisk enn militær betydning, skriver Godal-utvalget. De var uttrykk for norsk solidaritet med USA etter angrepet 11. september 2001 og et synlig bevis på at Norge var en god alliert.
En stor fordel var at de kunne sendes raskt ut, og i oktober-november 2001 ivret ledelsen i Forsvarsdepartement for å komme foran i køen av land som ville vise solidaritet og styrke forholdet til USA ved å bidra til operasjonen i Afghanistan. «Signaleffekten overfor amerikanerne ved å sende styrken tidlig var viktig. Å være der før jul handlet om relevans», sa forsvarsminister Kristin Krohn Devold senere.
Spesialstyrkene dro ut igjen i 2007. USA og britene hadde da gjentatte ganger bedt Norge om å sende styrker til sør i Afghanistan, der det pågikk store kamper. Den rødgrønne regjeringen avslo på grunn av motstand fra SV og, som en slags kompensasjon, besluttet den å sende spesialstyrkene til Kabul i isteden.
Her skulle de å lære opp en afghansk beredskapsstyrke, Crisis Respons Unit (CRU), som fikk delansvar for byens sikkerhet. Det andre oppdraget var etterretning og pågripelse av opprørere.
Dette ble spesialstyrkenes glanstid. Nye metoder for samarbeid med norsk etterretningstjeneste ble utviklet. Det ga resultater. Norske spesialstyrker reddet et helikopter med ISAFs øverstkommanderende fra å bli skutt ned. De reddet et tysk gissel som var tatt til fange.
De gjennomførte vanskelige operasjoner for fangepågripelse uten at et skudd ble løsnet. Og de trente opp beredskapsstyrken CRU til å reagere raskt og effektivt når det var angrep i Kabul - slik det ofte skjedde.
Viktigere på sikt var at samarbeidet med amerikanerne ble styrket. Det var tettere samarbeid på alle nivåer - «etterretning, kontraterroroperasjoner og andre spesialstyrkeoperasjoner, så vel på myndighetsnivå som på taktisk og operasjonelt nivå» skriver Utvalget.
Her stopper utvalgets betraktninger. Sett utenfra er det nærliggende å trekke en videre konklusjon: Når amerikanerne igjen spør om norske bidrag til et konfliktområde, er det lett for regjeringen å gripe til spesialstyrkene.
De er gode, de er synlige, og de har et stadig tettere samarbeid med USA. De er et ypperlig sikkerhets- og utenrikspolitisk verktøy. Men har man en god hammer, blir alle problemer lett en spiker. Det kan gå automatikk i å sende ut spesialstyrkene når USA spør om bidrag til en koalisjon av «villige».
Det fremstår som en selvfølge. Man unngår en vanskelig debatt der avveininger og konsekvenser av valg kartlegges. Og de gode erfaringene fra spesialistyrkenes oppdrag i Afghanistan blir lett et argument for at de kan være like effektive i andre konfliktsituasjoner, selv om disse er ganske forskjellige. Det var tydelig da Godal-utvalgets rapport ble presentert denne uken.
Spesialstyrkenes suksess med å bygge opp beredskapsstyrken i Kabul sto sentralt i forsvarsministerens diskusjon om lærdommene fra Afghanistan. Det handler om å bygge «militær kapasitet» av styrker i andre land, slik at disse bedre kan håndtere konfliktene selv, sa hun.
De norske spesialstyrkene er som kjent aktive med å bygge «militær kapasitet» både i Irak og Syria-konflikten. I Irak trener de nå kurdiske militsgrupper. I Syria-konflikten skal de trene opprørsstyrker som skal settes inn i kampen mot militante islamister. Men å trene opp milits- og opprørsgrupper i Midtøsten, er noe helt annet enn å bygge opp regjeringsstyrker i Afghanistan. Det er langt fra Kabul til Syria.
I Syria-konflikten er det folkerettslige grunnlaget for de norske spesialstyrkenes oppdrag i seg selv omstridt, slik Utenriksdepartementet har vedgått. Å støtte opprørsstyrker er i utgangspunktet vanskelig innenfor FN-systemet, som primært er grunnlagt på prinsippet om nasjonal suverenitet og ikke-intervensjon. Det krevde noen juridiske krumspring.
Sikkerhetsrådet grep til prinsippet om kollektiv rett til selvforsvar da den i november 2015 oppfordret FNs medlemmer om å bekjempe terroristbevegelsen ISIL på områder denne kontrollerer i Syria og Irak. Det løste ett problem, men reiste et annet - nemlig om selvforsvarsretten i FN-pakten også gjelder ikke-statlige aktører.
Rent praktisk og politisk er situasjonen i Afghanistan også helt forskjellig fra både Syria og Irak. I Afghanistan visste norske styrker etter hvert en god del om konfliktlinjene og lokale forhold. Og selv der innebar bygging av «militær kapasitet» en rekke problemer.
Det gjaldt fangeoverlevering - hva skjedde egentlig med fangene vi bidro til å pågripe? Noen ganger forsvant de ut av det norske synsfeltet til tross for en formell overleveringsavtale og mange organisasjoner som overvåkte. Og hvor sikker var lojaliteten til styrkene vi trente opp? Den afghanske beredskapsstyrken var stridsmessig solid, men politisk sårbar. For hvem, og mot hvem, den vil kjempe i fremtiden, kan skifte med de politiske vindene.
Slike spørsmål er enda mer påtrengende i Irak og spesielt i Syria. Norsk-trente opprørsmilits skal sendes inn i en uoversiktlig og meget komplisert konflikt. Hvilken kontroll har norske styrker over hvem de vil vende sine våpen mot? På vegne av hvem?
Eller hvor våpnene vil havne? Vil de utøve militærmakt i henhold til folkerettslige regler? Det eneste som synes relativt sikkert, er at noen flere menn og våpen tilføres en fastlåst og ekstremt destruktiv krig. Utad forsterkes inntrykket av at norske spesialstyrker igjen settes inn i oppdrag for USA.
