Norge kan se langt etter statusen som internasjonal fanebærer.
«Effektiv beskyttelse» betyr ikke fravær av risiko, men tilstedeværelse av beskyttelse i overskuelig fremtid. Afghanistans politi og domstoler er blant de mest korrupte sektorene i det afghanske statsapparatet. Hvordan kan Norge mene at denne regjeringen er en garantist for effektiv beskyttelse?
Forrige uke stemte Stortinget for å gi «oktoberbarna» en ny sjanse. Returen av enslige, mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, som hadde fått midlertidig opphold frem til de fyller 18 år, stanses. Disse ungdommene får behandlet saken sin på nytt.
Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for at nye sårbarhetskriterier skal legges til grunn i behandlingen av søknadene. Dette hever terskelen for å sende unge asylsøkere tilbake til internflukt. Likevel er Norge et godt stykke unna sine internasjonale forpliktelser.
Jussen er klar
For å forene praksis med internasjonale forpliktelser må regjeringen gjeninnføre et rimelighetskrav i vurdering av om en asylsøker kan returneres til internflukt. Da vil flere av disse ungdommene få flyktningstatus i tråd med Flyktningkonvensjonen og ikke bare opphold på humanitært grunnlag. Internflukt innebærer at et land kan nekte flyktningstatus dersom det er trygt å bosette seg et annet sted i hjemlandet.Men trygghet er ikke nok. Er det rimelig å forvente at vedkommende kan skape et liv under såkalt internflukt?
Jussen er klar: Om man har en velbegrunnet frykt om forfølgelse i en del av hjemlandet, så har man i utgangspunktet rett til vern som flyktning. Dersom staten ikke kan, eller vil, beskytte en innbygger mot forfølgelse eller brudd på alvorlige menneskerettigheter så har man et beskyttelsesbehov.
Norge ikke lenger fanebærer
Verken «internflukt» eller «rimelighetskriteriene» er nevnt i Flyktningkonvensjonen. Internflukt vokste frem som et alternativ til asyl gjennom statspraksis på midten av 80-tallet.
Internflukt ble så forent med Flyktningkonvensjonens to hovedpunkter, nemlig retten til beskyttelse fra forfølgelse (er området trygt?) og behovet om integrering i et nytt lokalsamfunn (er det rimelig å bosette seg der?).
En rimelighetsvurdering favner alt som påvirker muligheten til å integrere seg: diskriminering, jobbmuligheter, sikkerhet og så videre. I Norges behandling av afghanske asylsøknader, i likhet med mange andre land, har mangel på nettverk i returområdet vært et viktig moment i rimelighetsvurderingen.
Vedtaket om å fjerne rimelighetskravet i oktober 2016 plasserte Norge på kanten av det internasjonale samfunnet vi liker å være fanebærer for. Norge står nå alene sammen med Australia om å forkaste den tolkningen av Flyktningkonvensjon som Høykommissæren for flyktninger støtter og som praktiseres av alle andre land som returnerer asylsøkere til internflukt.
Returnerte mistenkeliggjøres
Sikkerhetssituasjonen har på kort tid endret seg dramatisk. I begynnelsen av 2017 kontrollerte den afghanske regjeringen bare 57 prosent av landet, ned fra 70 prosent bare ett år tidligere.
Min kollega Arne Strand har pekt på at situasjonen i Kabul er verre og enda vanskeligere å vurdere enn de to afghanske provinsene UDI har erklært som utrygge. IS har et stadig sterkere fotfeste og den etniske deling av byen, sammen med den prekære situasjonen 1,6 millioner returnerte flyktninger fra Pakistan og Iran har skapt, gjør at retur til Kabul er på ingen måte noe lav-risiko prosjekt.
Det finnes dokumenterte trusler som ofte er en direkte følge av en asylsøknad. I tillegg kan en returnert asylsøker bli mistenkeliggjort av et lokalsamfunn som tror den fremmede har penger og kontakter i utlandet, eller at han eller hun har blitt «vestliggjort» og har mistet troen.
Forslaget til Arbeiderpartiet, om igjen å se på sårbarhetskriterier, gir oss tid til å tenke oss om. Men for å følge våre internasjonale forpliktelser må vi gjeninnføre en rimelighetsvurdering og sørge for at UDI og UNE gjøre en grundigere vurdering av hvorvidt effektiv beskyttelse faktisk er mulig i området asylsøkere blir sendt til.
