Det går utforbakke med demokratiet og rettstaten i Tanzania, skriver professor Lise Rakner. Stormangrepet på alle røster som kunne tenkes å kritiserer regjeringspartiet (CCM) i Tanzania kan så langt i 2018 noterer følgende seire:
- Den nye Internettloven (Online Content Act) gir regjeringen ubegrenset rett til å overvåke alt som publiseres på nett - og internettkafeer plikter å installere overvåkningskamera.
- 10. september vedtok parlamentet i Dodoma en Statistikklov (The Statistics Act ) som forbyr all innsamling, analyse og spredning av data som ikke er forhåndsgodkjent av Tanzanias Statistiske Sentralbyrå. Dette betyr i klartekst at styresmaktene nå styrer sine egne inflasjonstall og fattigdomsmål. Alt som regjeringen ikke selv har kokt i hop av statistikk er nå å regne som «fake news».
- To opposisjonspolitikere som kritiserte regjeringspartiet ble dømt til henholdsvis fem og seks måneder i fengsel for hatefulle ytringer mot presidenten. Og denne uken slo innenriksministeren til med å arrestere to utenlandske journalister som var i landet for å undersøke arbeidsforholdene for journalister.
- Så kom den siste manøveren så langt: Guvernøren i Dar es Salaam kunngjorde sist søndag at alle homofile skal anmeldes og arresteres. Innen uken var omme hevdet han å ha navn, adresse og oppholdssted til 180 000 «mistenkte».
Del av et større angrep
Angrepet på homofile er ekstremt og helt uakseptabelt. Selvsagt reagerer internasjonal presse og menneskerettsorganisasjoner kraftig. Men, det er nødvendig å se dette angrepet på LHBT-personer som del av tanzanianske myndigheters stormangrep mot demokratiet, og da særlig ytringsfrihet og rettsbeskyttelse for minoritetsgrupper.
John Pombe Magufuli ble valgt med stor oppslutning i 2015 og lovet å kjempe mot korrupsjon. Siden har oppslutningen om presidenten vært fallende etter at regimet har innført en rekke lover som begrenser ytringsfrihet og organisasjonsrettigheter.
Når regimet nå brutalt angriper LHBT-personer, håper regimet å oppnå to ting: konsentrere all nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om denne politikken og dermed ta oppmerksomheten bort fra stormangrepet på demokratiet. Og – når internasjonale aktører reagerer med kritikk – bruke anledningen til å understreke av Tanzania ikke lar seg styre av internasjonale aktører og dermed øke støtten nasjonalt. Blant lokalbefolkningen i Tanzania har homofile lite støtte.
Demokratiet undergraves
Etter valget i 2015 har Tanzania føyd seg inn i rekken av land der vi ser at politisk ledere undergraver demokrati og menneskerettsbeskyttelse.
Som i Ungarn og Polen, USA under president Trump, Tyrkia under Erdogan, Putins Russland, India, Venezuela og Brasil ser vi nå i Tanzania at et parti som kommer til makten via demokratiske valg bruker sin oppslutning og posisjon til å gradvis undergrave demokratiets vaktbikkjer: Domstolene, uavhengige medier og sivilsamfunnet vingeklippes av flertallsmakten. Verden over utfordres de demokratiske vaktbikkjene og individuelle menneskerettigheter og utsatte gruppers rettigheter trues. Demokratiet forvitrer fra innsiden.
Den demokratiske tilbakegangen utfordrer både nasjonale og internasjonale demokratiforkjempere. Fordi prosessen er gradvis, er det ikke mulig å sette en dato eller markeringspunkt for et definitivt demokratisk tilbakeskritt. I motsetning til militærkupp, eller massivt valgfusk, som så følges av innsetting av et ikke-demokratisk regime, skjer den demokratiske tilbakegangen sakte og langs mange dimensjoner. Fordi vi ikke kan knytte den til et tidfestet, spektakulært brudd er det vanskelig å respondere. Når eksakt ble demokratiet erstattet av noe annet? Dette er bare en av utfordringene internasjonale bistandsaktører står overfor i Tanzania.
Bistand til demokrati og rettigheter- hva nå?
Ideen om at sterke sivilsamfunn er sentrale for demokratiets levedyktighet har motiverte mye av den internasjonale støtten til demokrati (demokratiassistanse) siden begynnelsen av 1990-tallet. Men det siste tiåret har vi sett en bumerangeffekt mot internasjonal demokratiassistanse, og særlig støtte til ikke-statlige organisasjoner. Nå omtaler stadig flere politiske ledere vestlig demokrati assistanse som en form for illegitim innblanding som demokratiske land med et flertall av velgerne i ryggen må beskytte seg mot. Myndighetenes ønske om å begrense sivilsamfunnsorganisasjonene er delvis å begrense internasjonalt press for mer demokrati og samtidig svekke organisasjoners muligheter til å utfordre makten deres. Nærmere 50 land har nå innført restriksjoner på sivilsamfunnets muligheter til å motta internasjonal pengestøtte hvordan støtten kan brukes, og hvor mye pengestøtte organisasjonene kan motta uten å bli stemplet som «utenlandske agenter»,
Dette gjelder også Tanzania. Spillerommet til vestlige bistandsaktører er kraftig redusert, både som følge av at Tanzania er mindre avhengig av bistand, og fordi de har flere givere å velge mellom som ikke legger menneskerettigheter og demokrati til grunn for bevilgningene sine.
Hva kan Norge gjøre?
Tanzania er ett av våre viktigste samarbeidsland og det er helt nødvendig å vise støtte til demokratikreftene og utsatte grupper. Selv om presidenten i Tanzania har tatt avstand fra dette siste utspillet fra Dar es Salaams guvernør, er prosessen igangsatt og situasjonen er prekær for LHBT-personer. Men, reaksjonen må ikke isoleres til angrepet på homofile – det som nå skjer i Tanzania går lengre – det er demokratiet og rettstaten som nå angripes. Menneskerettighetene skal ligge til grunn for hele vår utenrikspolitikk. Derfor er kutt i stat-til-stat bistand et virkemiddel Norge nå bør ta i bruk. Samtidig bør støtten til sivilsamfunn, media, justissektor – alle tiltak som kan støtte opp om de demokratiske vaktbikkjene – styrkes. Demokratikreftene er under et vanvittig press både i Tanzania, i Polen, Ungarn, USA, Brasil, Venezuela, Zambia, Kenya, Zimbabwe - listen er kjempelang. Kampen om demokratiet skjer nå og Norge kan ikke være passive.
https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2018/diktatorens-larebok-kapittelet-om-tanzania/
