Jo lengre konflikter varer, jo mer innviklet har de en tendens til å bli og jo mer preges de av at det er ekstremister på alle sider som bestemmer mulighetenes politiske landskap. Darfur er et godt eksempel på en slik utvikling. Minst fire kriser er tett sammenvevd og gjør at situasjonen er langt fra en politisk løsning:
Konfliktene mellom et voksende antall opprørsgrupper og Khartoum-regimet, og mellom etniske grupper som støtter opprøret (hovedsakelig ikke-arabiske grupper) og grupper som støtter regjeringen.
Den vedvarende konflikten i nabolandet Tsjad mellom president Deby og en splittet politisk opposisjon der Darfur brukes både som base og kamparena.
Krigshandlinger der Tsjad og Sudan bruker andre til å slåss for seg - mot hverandre.
Ressurskonflikter mellom etniske grupper om adgang til jord, beiter og vann.
Konfliktene i Darfur (og Tsjad) er ikke fastlåste, men i stadig endring med skiftende allianser og lojaliteter, der aktørene gjerne også undertegner avtaler som brytes mens de venter på at den militære og politiske utviklingen etter hvert skal tippe i deres favør. Akkurat nå oppfatter partene en forhandlingsløsning som mer risikabel enn å fortsette å slåss.
Holdningen i Khartoum er at regjeringen ville ha vunnet krigen hvis det ikke var for innblandingen fra Tsjad og det internasjonale samfunn. De hevder også at de i 2006 undertegnet en fredsavtale for Darfur som andre boikotter og er opptatt av å nøytralisere trusselen fra Tsjad samt hindre at de selv ikke mister makten ved at FN-styrker klorer seg fast i Darfur under dekke av en humanitær intervensjon. De ser det også som en provokasjon at EU nå sender tropper til det østlige Tsjad.
Opprørsbevegelsene i Darfur er håpløst fragmentert. De kjemper for selvstyre og mot marginalisering og overgrep fra Khartoum, men de fleste av dem har begrenset støtte i befolkningen og har heller ikke greid å samle seg om felles forhandlingsposisjoner. De frykter nok også at en fredsavtale vil svekke dem og at den uansett ikke vil bli overholdt av Khartoum. Mye energi brukes til å finne sponsorer, ikke minst i Tsjad men også andre steder. Også meklingsteamet til FN og Den afrikanske union (AU) brukes i et politisk spill for å få anerkjennelse og legitimitet og dermed ressurser. Og over grensen lurer Tsjad som ikke ønsker noen løsning i Darfur før deres egne konflikter er løst.
Andre aktører i Darfur er satt på sidelinjen. Dette inkluderer store arabiske befolkninger som er demonisert i internasjonale media (janjaweed), men som stort sett er ofre på linje med sivilbefolkningen for øvrig. Budskapet har hele tiden vært at det bare er folk som griper til våpen som får sitte rundt forhandlingsbordet.
26000 fredsbevarende FN-AU-tropper (UNAMID), rekruttert fra afrikanske og asiatiske land, er nå langsomt i ferd med å plasseres inn i dette kompliserte konfliktlandskapet. Problemet er at det er ingen fred å bevare. Ingen av partene har tenkt å respektere noen våpenhvile og UNAMID vil bare kunne beskytte sivilbefolkningen i begrensede områder. Hittil er 9000 tropper på plass i et område like stort som Irak. De kommer på hælene av en lite vellykket AU-operasjon som har redusert tilliten til det internasjonale samfunn blant folk flest i Darfur. Hos mange er det likevel et håp om at de blå FN-hjelmene etter hvert vil snu den negative utviklingen.
At EU utplasserer 3700 tropper i østlige Tsjad og nordøstlige del av Den sentralafrikanske republikk (EUFOR) på grensene til Darfur kompliserer forholdene. Hovedproblemet i Tsjad er at Frankrike har presset på for å få EU-styrker og oppfattes som beskytter av et korrupt regime i N'djamena. Mens Frankrike ønsker å stabilisere Tsjad og unngå en «darfurisering» av landet, er andre EU-land mer opptatt av konflikten i Darfur og sender styrker til det østlige Tsjad for å beskytte sudanske flyktninger der. Men hvis Frankrikes støtte til president Deby i Tsjad fortsetter, er risikoen stor for at EUFOR blir part i konflikten.
Krisene i Sudan og Tsjad kan ikke løses uavhengig av hverandre. Problemene i Darfur kan heller ikke sees i isolasjon fra utviklingen i andre deler av Sudan, selv om det internasjonale samfunn prøver å gjøre det. Hele regionen står i fare for å ende opp som Somalia, der statens suverenitet i økende grad utfordres av ikke-statlige aktører med fragmentering som resultat og der det stadig blir vanskeligere å skape fred.
Erfaringen tilsier at det internasjonale samfunn bare kan lykkes i sine fredsanstrengelser hvis engasjementet er samordnet, fokusert og vedvarende. I Sudan har vi sett økende uenighet, særlig i forhold til Darfur, et fokus som ofte virker malplassert og en tiltakende oppgitthet og usikkerhet som kan få alvorlige følger for engasjementets bærekraft.
Den humanitære bistand har vært rimelig vellykket selv om den nok låser flere folk inne i leirene enn nødvendig, men mye energi er brukt på å utplassere fredsbevarende styrker i Darfur. Meklingen som ledes av Jan Eliasson (FN) og Salim Salim (AU) preges av manglende energi og kreativitet. Salim nyter begrenset tillit i Darfur. Å holde møter om Darfur i Libya oppleves også som håpløst i Sudan fordi Libya har vært en aktiv aktør i Darfur og Tsjad i over 20 år. Eliasson/Salim har ikke greid å samle opprørsbevegelsene eller ekskludere bevegelser fra prosessen som ikke har noe mandat fra andre enn seg selv. De har heller ikke greid å skape en felles front blant Sudans nabostater eller legge bånd på de krigførende partene. I Tsjad er det omtrent ingen diplomatisk aktivitet.
Et av de få lyspunktene i Darfur er at folk enkelte steder begynner å ta saken i egne hender og prøver å skape fred på lokalplan. Til dette trenger de beskjedne ressurser og noe politisk beskyttelse. Det burde de få. I det hele tatt bør en internasjonal fredsmekling som nå har alle odds mot seg støtte opp under lokale initiativ, både fordi de kan oppskaleres om de blir vellykket og fordi det vil øke tilliten til det internasjonale samfunn blant folk i Darfur. Noen sterke grupperinger vil stå imot en slik strategi, men det går an å alliere seg med lokalgrupper som er bevæpnet (det er de alle). Dette kan åpne for en positiv utvikling, inkludert lokalt baserte sikkerhetssystemer i samarbeid med UNAMID og langsiktig bistand til produksjonssystemer som kan gjøre det mulig å gjenetablere noen av de mekanismene som fikk Darfur til å fungere rimelig bra som et flerkulturelt samfunn inntil for 20 år siden.
Alt dette er selvsagt både politisk krevende og kunnskapskrevende. Det siste er undervurdert, men i et etisk perspektiv og i en situasjon der mange dør på grunn av krigshandlinger, er det ikke nok å ha gode intensjoner. Vi må også vise at vi søkte den kunnskap som var tilgjengelig før vi handlet så godt vi kunne.
Konfliktene mellom et voksende antall opprørsgrupper og Khartoum-regimet, og mellom etniske grupper som støtter opprøret (hovedsakelig ikke-arabiske grupper) og grupper som støtter regjeringen.
Den vedvarende konflikten i nabolandet Tsjad mellom president Deby og en splittet politisk opposisjon der Darfur brukes både som base og kamparena.
Krigshandlinger der Tsjad og Sudan bruker andre til å slåss for seg - mot hverandre.
Ressurskonflikter mellom etniske grupper om adgang til jord, beiter og vann.
Konfliktene i Darfur (og Tsjad) er ikke fastlåste, men i stadig endring med skiftende allianser og lojaliteter, der aktørene gjerne også undertegner avtaler som brytes mens de venter på at den militære og politiske utviklingen etter hvert skal tippe i deres favør. Akkurat nå oppfatter partene en forhandlingsløsning som mer risikabel enn å fortsette å slåss.
Holdningen i Khartoum er at regjeringen ville ha vunnet krigen hvis det ikke var for innblandingen fra Tsjad og det internasjonale samfunn. De hevder også at de i 2006 undertegnet en fredsavtale for Darfur som andre boikotter og er opptatt av å nøytralisere trusselen fra Tsjad samt hindre at de selv ikke mister makten ved at FN-styrker klorer seg fast i Darfur under dekke av en humanitær intervensjon. De ser det også som en provokasjon at EU nå sender tropper til det østlige Tsjad.
Opprørsbevegelsene i Darfur er håpløst fragmentert. De kjemper for selvstyre og mot marginalisering og overgrep fra Khartoum, men de fleste av dem har begrenset støtte i befolkningen og har heller ikke greid å samle seg om felles forhandlingsposisjoner. De frykter nok også at en fredsavtale vil svekke dem og at den uansett ikke vil bli overholdt av Khartoum. Mye energi brukes til å finne sponsorer, ikke minst i Tsjad men også andre steder. Også meklingsteamet til FN og Den afrikanske union (AU) brukes i et politisk spill for å få anerkjennelse og legitimitet og dermed ressurser. Og over grensen lurer Tsjad som ikke ønsker noen løsning i Darfur før deres egne konflikter er løst.
Andre aktører i Darfur er satt på sidelinjen. Dette inkluderer store arabiske befolkninger som er demonisert i internasjonale media (janjaweed), men som stort sett er ofre på linje med sivilbefolkningen for øvrig. Budskapet har hele tiden vært at det bare er folk som griper til våpen som får sitte rundt forhandlingsbordet.
26000 fredsbevarende FN-AU-tropper (UNAMID), rekruttert fra afrikanske og asiatiske land, er nå langsomt i ferd med å plasseres inn i dette kompliserte konfliktlandskapet. Problemet er at det er ingen fred å bevare. Ingen av partene har tenkt å respektere noen våpenhvile og UNAMID vil bare kunne beskytte sivilbefolkningen i begrensede områder. Hittil er 9000 tropper på plass i et område like stort som Irak. De kommer på hælene av en lite vellykket AU-operasjon som har redusert tilliten til det internasjonale samfunn blant folk flest i Darfur. Hos mange er det likevel et håp om at de blå FN-hjelmene etter hvert vil snu den negative utviklingen.
At EU utplasserer 3700 tropper i østlige Tsjad og nordøstlige del av Den sentralafrikanske republikk (EUFOR) på grensene til Darfur kompliserer forholdene. Hovedproblemet i Tsjad er at Frankrike har presset på for å få EU-styrker og oppfattes som beskytter av et korrupt regime i N'djamena. Mens Frankrike ønsker å stabilisere Tsjad og unngå en «darfurisering» av landet, er andre EU-land mer opptatt av konflikten i Darfur og sender styrker til det østlige Tsjad for å beskytte sudanske flyktninger der. Men hvis Frankrikes støtte til president Deby i Tsjad fortsetter, er risikoen stor for at EUFOR blir part i konflikten.
Krisene i Sudan og Tsjad kan ikke løses uavhengig av hverandre. Problemene i Darfur kan heller ikke sees i isolasjon fra utviklingen i andre deler av Sudan, selv om det internasjonale samfunn prøver å gjøre det. Hele regionen står i fare for å ende opp som Somalia, der statens suverenitet i økende grad utfordres av ikke-statlige aktører med fragmentering som resultat og der det stadig blir vanskeligere å skape fred.
Erfaringen tilsier at det internasjonale samfunn bare kan lykkes i sine fredsanstrengelser hvis engasjementet er samordnet, fokusert og vedvarende. I Sudan har vi sett økende uenighet, særlig i forhold til Darfur, et fokus som ofte virker malplassert og en tiltakende oppgitthet og usikkerhet som kan få alvorlige følger for engasjementets bærekraft.
Den humanitære bistand har vært rimelig vellykket selv om den nok låser flere folk inne i leirene enn nødvendig, men mye energi er brukt på å utplassere fredsbevarende styrker i Darfur. Meklingen som ledes av Jan Eliasson (FN) og Salim Salim (AU) preges av manglende energi og kreativitet. Salim nyter begrenset tillit i Darfur. Å holde møter om Darfur i Libya oppleves også som håpløst i Sudan fordi Libya har vært en aktiv aktør i Darfur og Tsjad i over 20 år. Eliasson/Salim har ikke greid å samle opprørsbevegelsene eller ekskludere bevegelser fra prosessen som ikke har noe mandat fra andre enn seg selv. De har heller ikke greid å skape en felles front blant Sudans nabostater eller legge bånd på de krigførende partene. I Tsjad er det omtrent ingen diplomatisk aktivitet.
Et av de få lyspunktene i Darfur er at folk enkelte steder begynner å ta saken i egne hender og prøver å skape fred på lokalplan. Til dette trenger de beskjedne ressurser og noe politisk beskyttelse. Det burde de få. I det hele tatt bør en internasjonal fredsmekling som nå har alle odds mot seg støtte opp under lokale initiativ, både fordi de kan oppskaleres om de blir vellykket og fordi det vil øke tilliten til det internasjonale samfunn blant folk i Darfur. Noen sterke grupperinger vil stå imot en slik strategi, men det går an å alliere seg med lokalgrupper som er bevæpnet (det er de alle). Dette kan åpne for en positiv utvikling, inkludert lokalt baserte sikkerhetssystemer i samarbeid med UNAMID og langsiktig bistand til produksjonssystemer som kan gjøre det mulig å gjenetablere noen av de mekanismene som fikk Darfur til å fungere rimelig bra som et flerkulturelt samfunn inntil for 20 år siden.
Alt dette er selvsagt både politisk krevende og kunnskapskrevende. Det siste er undervurdert, men i et etisk perspektiv og i en situasjon der mange dør på grunn av krigshandlinger, er det ikke nok å ha gode intensjoner. Vi må også vise at vi søkte den kunnskap som var tilgjengelig før vi handlet så godt vi kunne.
Peacebuilding in Sudan: Micro- Macro Issues
Sep 2005 - Dec 2012
