De grufulle drapene i en buss på det norske høyfjellet har fått mange til å lure på hva som skjer i verdens yngste nasjon Sør-Sudan.
Det var mange som jublet da nærmere ni millioner sør-sudanere fikk sin uavhengighet i 2011. Endelig kunne de rive seg løs fra et diskriminerende og islamistisk regime i nord og bygge et nytt land på egne premisser.
Nå er det gått over to år og ting ser en god del annerledes ut. Sudan og Sør-Sudan skilte lag før de var enige om betingelsene. Det dreier seg blant annet om hvor grensene skal gå. Flere områder er omstridte, særlig Abyei som er blitt en verkebyll. Abyei som ligger formelt i Sudan, har en befolkning (dinka) med kulturelle røtter i sør og arabiske nomader (missiriya) som utnytter beitene i tørketiden, men som ikke bor der fast. Det er avtalt folkeavstemning om områdets fremtiwd, men det er ikke enighet om de arabiske nomadene skal få lov til å stemme og ingen vilje til kompromisser.
I lengre tid var det også uenighet om hvor mye Sør-Sudan skal betale for å frakte oljen sin gjennom ledninger i nord til Sudans havneby Port Sudan for eksport. På dette siste punktet sto partene så langt fra hverandre at Sør-Sudan stengte alle oljefeltene sine i februar 2012, en beslutning med dramatiske konsekvenser siden staten fikk 95 prosent av sine inntekter fra olje. Dette stridsspørsmålet er foreløpig løst og oljene flyter igjen.
Flere kriger. Det er også fortsatt krig i to grenseområder (Nuba-fjellene og Blånilen) som er del av Sudan, men der mange deltok i frihetskampen på Sør-Sudans side med sterke kulturelle og politiske bånd sørover. I dag slåss Sudans hær mot ulike grupperinger langs nesten hele grensen mot Sør-Sudan, fra Darfur til Etiopia, og konfliktene destabiliserer begge land. En alvorlig humanitær krise har oppstått, med begrenset adgang til de nødstilte for internasjonale hjelpeorganisasjoner.
Men Sør-Sudan har også store interne konflikter. Arven etter en lang borgerkrig henger fortsatt igjen. Noen etniske grupper ble oppfattet som å være på fiendens side, og dette påvirker fortsatt lokale maktforhold, hvordan embeder og ressurser fordeles og hvordan hæren opptrer overfor visse etniske grupper. Menn i uniform står bak mye av volden i landet, og det er en markant økning i lokale feider mellom ulike etniske grupper der svært mange liv går tapt.
Kan takke seg selv. Konflikten med Sudan blir brukt for å forklare det meste av det som går galt i Sør-Sudan, men landets ledelse har brukt mulighetene til utvikling og nasjonsbygging som oljeinntektene og bistanden har gitt dem, særdeles dårlig. Sør-Sudan har hatt en svak regjering, ofte paralysert av splittelser og uten evne til å skape en felles visjon og retning som landets borgere kan tro på og som planer for fremtiden kan bygge på. For folk flest er det særlig ille at regjeringen ikke ser ut til å bry seg nok om den eskalerende volden. I juli sparket president Salva Kiir hele regjeringen, inklusive sin visepresident og partiets generalsekretær, etter eget sigende på grunn av udugelighet og mistanke om korrupsjon. En ny, tilsynelatende mer Khartoum-vennlig regjering er på plass, men det er stor bekymring for den politiske utviklingen.
I Sudan er situasjonen også prekær. Pengene brukes til krigføring, Darfur-krisen fortsetter, det er splittelse innad i regjeringen, dyrtid og økende arbeidsledighet. I noen september-dager ble håpet om politisk endring foreløpig knust da sikkerhetsstyrkene drepte 84 demonstranter og arresterte hundrevis av stort sett unge mennesker.
Grenseområdene er svært viktige for begge lands økonomier, både på grunn av oljeforekomster og naturressurser for øvrig. Men så lenge begge lands regjeringer sliter med interne konflikter og manglende tillit i egen befolkning, er det vanskelig å se at det kan bli varig fred. De to naboene befinner seg i et skjebnefellesskap der krig og fortsatt krise muligens kan presse frem løsninger, men i verste fall ende i en katastrofe med et nytt Somalia på Nilen.
