Bankranet i Mosambik

Nyusi leder landet som president og han leder regjeringspartiet Frelimo, som har hatt makten siden uavhengigheten i 1975. Den 9. november hadde den uavhengige mosambikiske nettavisen A Verdade («Sannheten») en leder og en hovedartikkel om de ulovlige lånene. I artikkelen dreide det seg om at dagens regjering, ved finansminister Adriano Maleiane, hadde gått inn på en avtale med kreditorene for en tredjedel av det totale lånebeløpet på over to milliarder dollar, 760 millioner. 

Avtalen innebærer at kreditorene skal få nye obligasjoner, og i tillegg en andel av landets framtidige gassinntekter verdt 500 millioner dollar. Kort sagt, for at noen andre og hittil ukjente ansvarlige låntakere skulle få låne 760 millioner dollar, må altså fattige mosambikere betale vestlige kreditorer opp mot 2,2 milliarder dollar.

Finansministeren har også sagt at han arbeider med å få til en liknende avtale om resten av lånesummen og at disse forhandlingene vil finne sted i begynnelsen av neste år. A Verdade skriver at finansministeren innrømmet at han prioriterte kreditorenes interesser framfor det mosambikanske folk. Lederen beskriver blant annet hvordan fattigdommen rår i landet og påpeker at særlig landsbygda er utsatt. 

Denne oppfatningen, som synes åpenbar for folk som reiser rundt i Mosambik, ble nylig forsterket av tall fra Verdensbanken, som viser at krisa etter at låneskandalen sprakk har økt fattigdommen med 4-6 prosentpoeng. Folk mangler adgang til rent vann, til helsetjenester og til skolegang. I en slik situasjonen valgte Frelimo-regjeringen å sette vanlige mosambikeres velferd til side til fordel for griske kreditorer – noe A Verdade kaller «udugelig». 

Statsminister Carlos Agostinho do Rosario hevder at regjeringen venter at restruktureringen av gjelda vil bidra til at Mosambik øker sin troverdighet på internasjonale finansmarkeder, og at dette ville fremme næringslivet i landet. Det vil i denne sammenheng si de interessene som er knyttet til utviklingen av gassfeltene. The Jubilee Debt Campaign, en organisasjon som har som formål å få slettet ulovlige og urettmessige lån i utviklingsland, avviser dette. De bruker nå den sterke karakteristikken «odious debt» på de hemmelige lånene. De omtaler den nye avtalen som «enda et støvelspark i fjeset» på folket i Mosambik.

Da Filipe Nyusi var forsvarsminister i 2013, opprettet Mosambiks sikkerhetsapparat tre statseide selskaper – EMATUM, MAM og ProIndicus – som angivelig skulle drive med tunfisk og sikkerhetsvirksomhet. De to siste var hemmelige. EMATUM, som skulle drive fiske etter tunfisk utenfor kysten av landet og også patruljere kysten, kjøpte 28 fiskebåter og sju patruljebåter fra et fransk verft. Ingen av båtene har hittil vært brukt. De ligger og ruster på havnen i Maputo.

De to andre selskapene skulle angivelig levere sikkerhetstjenester til forsvar og politi. Særlig de to siste har vist seg å være lite annet enn skinnselskaper for å få ut penger. Likevel fikk de til sammen lånt 2,2 milliarder dollar av den sveitsiske banken Credit Suisse og russiske VTB – det vil si, Mosambik mottok aldri mer enn rundt 80 prosent av beløpet, siden bankene og mellommenn umiddelbart holdt igjen «honorar» som i virkeligheten skjulte at dette dreide seg om ågerrenter. Det hører med til historien at det norske oljefondet har vesentlige interesser i Credit Suisse.

Lånene ble tatt opp i hemmelighet uten at Mosambiks giverland (blant andre Norge) eller Det internasjonale pengefondet (IMF) visste om det. Saken ble heller ikke forelagt parlamentet. Det er senere kommet fram at bankene ikke forsikret seg om at lånene var tatt opp i tråd med landets lover eller hadde gyldig statsgaranti. Ei heller foretok de en risikovurdering som bør ligge til grunn for god forretningspraksis (due diligence). Låneopptaket for EMATUM ble kjent i 2014, og de andre lånene ble offentlig kjent først i april 2016. Credit Suisse og VTB-bank har siden solgt de mosambikiske statsobligasjonene videre til andre kreditorer.

Lånene førte til at statsgjelden økte med 30 prosent, og gjelden ble den høyeste i Afrika i forhold til bruttonasjonalprodukt. Men verre var det at selskapene ikke ville gi innsyn i hva pengene var blitt brukt til. 

Mosambiks kritiske sivilsamfunn og giverlandene forlangte oppklaring. Regjeringen aksepterte omsider at et internasjonalt revisorbyrå, Kroll, skulle få undersøke saken. Etter mye om og men gikk Sverige med på å betale for undersøkelsen. Kroll-rapporten viste at myndighetene ikke hadde samarbeidet om innsyn. Minst en halv milliard dollar var på avveie, og enda mer var karakterisert av absurd overfakturering. De ansvarlige er kun referert til som person A og B osv., og ingen av dem er stilt til ansvar.

Dette eksempelet er den største korrupsjonsskandalen i Mosambik, men det finnes hundrevis av andre. For å forstå hvordan dette kunne skje, er det nødvendig å se på den politiske utviklingen i landet, et land som tilhører den gruppen politiske systemer som ofte karakteriseres som dominerende partistater. Det vil si at det er ett parti som har hatt makten i årtier, og som vinner valg etter valg, ofte som et resultat av at valgene ikke er frie or rettferdige. 

Staten, partiet og næringslivet er tett sammenvevd. Partiets organer utøver stor økonomisk innflytelse. Mye av det politiske spillet i landet er knyttet til ønsket om å få adgang til de økonomiske fordelene politisk innflytelse innebærer. Det preger også knivingen mellom ulike fraksjoner i Frelimo. President Nyusi overtok makten fra president Armando Guebuza som var allment beryktet for å være korrupt og som sannsynligvis er landets rikeste person. Alt tyder på at han var dypt involvert i låneskandalen.

Etter frigjøringen i 1975 var landet gjennom en ødeleggende borgerkrig som sluttet i 1992. Frelimo ledet kampen mot den portugisiske kolonimakten, og motstanderen i borgerkrigen var opprørsgeriljaen Renamo, som fikk støtte fra det daværende Rhodesia og apartheidregimet i Sør Afrika. I 1994 foregikk det første flerpartivalget etter at borgerkrigen var over og etter at Frelimo hadde avviklet ettpartistaten. Frelimo vant valget, og Renamo ble det viktigste opposisjonspartiet. Fram til nå har det vært valg både riks- og lokalplan. Det siste president- og parlamentsvalget var i 2014. Neste valg er neste år. Det siste lokalvalget var i år, og var preget av uregelmessigheter. 

Siden Frelimo alltid har vunnet presidentvalget, har de også kunnet monopolisere alle stillinger i offentlige sektor, og også mye av næringslivet, som er avhengig av politisk støtte. Dermed har opposisjonen vært ute av stand til å omsette millioner av stemmer i noen form for politisk (eller økonomisk) makt.

Renamo har i perioder grepet til våpen for å forsøke å skaffe seg innflytelse, når de føler at de ikke når fram gjennom valg. Det har vært væpnet uro i flere perioder siden 2013, men forholdet mellom de to partene er nå preget av en våpenhvile, tross mangel på gjensidig tillit. Renamo og mange observatører mener at lokalvalget i oktober i år var preget av mange uregelmessigheter og fusk. Imidlertid har det i de siste to årene vært væpnete angrep nord i landet som det påstås er knyttet til islamistiske grupper. Disse kan også tolkes som uttrykk for betydelig sosial misnøye, ikke minst med at folk i nord hører om at det skal komme store inntekter som følge av gassfunnene, inntekter som de ikke får noen del i.

Det synes å hvile en «ressursforbannelse» over land med store naturressurser – særlig olje og gass. Det er et paradoks at ressurser som man skulle tro kunne gjøre et land rikt, i stedet synes å henge sammen med økonomiske kriser, inflasjon, ulikhet, autoritært styresett, konflikt, korrupsjon og en voldsom kamp om statsmakten som kontrollerer ressursene. Angola, for eksempel, hadde verdens raskeste økonomiske vekst på 2000-tallet grunnet gigantiske oljeinntekter, men har fortsatt verdens høyeste barnedødelighet. Det er fullt mulig at mange land som i utgangspunktet var fattige og med svake institusjoner kunne ha klart seg vel så bra uten de store inntektene fra utvinningsindustrien.

Pressursforbannelsener et ordspill (skapt av forskerne David Mihalyi og James Cust) som beskriver at ressursenes svøpe kan ramme allerede forut for utvinningen (pre-). En slik prosess synes å ha funnet sted i Mosambik. Ikke en fjert av naturgassen som finnes offshore, er blitt produsert. Likevel er alle iboende konflikter og institusjonelle svakheter blitt forsterket av utsiktene til store inntekter. De mest optimistiske anslagene antar at produksjonen kan komme i gang i 2023. Inntil da vil Mosambik fortsette å ta opp lån blant annet fra Kina.

Gjeldsbetalingen betyr mindre penger til helse, utdanning og annen velferd. Mosambiks statlige energiselskap (ENH) har ikke engang penger til å kjøpe andeler i produksjonskonsortiene. Om gassproduksjonen faktisk kommer i gang etter 2023, vil likevel ikke Mosambik få ordentlige inntekter før langt ut på 2030-tallet. I mellomtiden har de «hemmelige lånene» og gjeldskrisen ført til økende fattigdom.

Det er slett ikke umulig at Mosambik kan konvertere gassrikdommen til bredere velstand og fattigdomsreduksjon. Men hvor sannsynlig er det? De måtte i så fall sette opp et utvinningsregime og institusjoner som tilrettelegger for en balansert utvinning, kontrollfunksjoner og mekanismer for å omfordele velstand. For at ikke korrupsjonen skal vedvare, må de ansvarlige for de ulovlige lånene stilles til ansvar. Kanskje kan et velregissert om enn så lite Olje- for Utvikling-program gi støtten som hjelper Mosambik i retning av å kunne håndtere et «gasseventyr».

Men kan og ønsker Nyusi alt dette – eller er han for dypt involvert med eliten i Frelimo-staten som gjorde låneskandalen mulig. Resultatene i lokalvalgene viste at Frelimo har et stadig svakere grep om velgerne. Hvordan vil de agere fram mot presidentvalget neste år for å sikre makten – mens de samtidig forsøker å velte gjeldsbyrden over på de fattige?

Pressursforbannelsen forteller oss at det slett ikke er sikkert at Mosambik bør utvikle gassen, eller utvikle den i det i tempoet det nå legges opp til. Låneskandalen viser hvor langt landet i dag er fra å kunne håndtere en gassindustriutvikling. Vil det offisielle Norge fortelle Nyusi det? Norges posisjon og interesser i Mosambik er for tiden uklar. Fra en situasjon hvor Norge har hatt nesten utelukkende bistandsinteresser i landet, har gass- og mineralutvinningen ført til en økende interesse også fra norsk næringsliv. Næring foran bistand har i økende grad vært mantraet fra det politiske Norge – spesielt, men ikke bare, under dagens Høyre-regjering. Norge bør spille med åpne kort: Det virker i dag lite trolig at et gasseventyr vil skape stor velstand for vanlige mosambikere – heller tvert om. Norge bør derfor tøyle sine egeninteresser – i et av verdens aller fattigste land – for ikke å lokke Mosambik videre ut i en enda verre ressursforbannelse. Det stiller særlige krav om innsikt og åpenhet og ansvar til norske selskaper med planer om å ta del i gassutvinningen, som Yaraog Aker Solutions.