Et uavhengig og kompetent rettsapparat er en nøkkelkomponent i en stabil og pålitelig stat i Afghanistan – som i resten av verden. Da Taliban tok kontroll i august i år var det mange dommere, spesielt kvinnelige, som mente at det ikke lenger fantes en plass for dem i Afghanistan.
I juni 2020 intervjuet jeg dommeren Anisa Rasooli, den første kvinnen i Afghanistans historie som ble nominert til landets høyesterett. Rasooli uttalte da: «Jeg tror Afghanistans rettsapparat er i ferd med å få tilbake sin anstendighet. Det finnes fremdeles utfordringer, men det har vært betydelig framgang. Hvis den nåværende trenden fortsetter slik, er jeg optimistisk til framtidas afghanske rettsapparat. Likevel, om trenden skulle forstyrres av konflikt eller politisk og sosial uro, så vil ingen kunne gjette hvordan det framtidige rettsapparatet kommer til å se ut. Jeg håper inderlig at dette ikke vil skje.»
Ett år senere ble situasjonen dommer Rasooli fryktet, til virkelighet. Hun selv forlot landet, sammen med mange andre, i den kaotiske evakueringen som fulgte Talibans tilbakevending til Kabul. Anisa Rasooli var ikke den eneste dommeren som dro. Nylig intervjuet jeg en annen kvinnelig dommer, Tayeba Parsa. Hun vurderte det slik at Taliban truet hennes framtid, så hun bestemte seg for å flykte til Europa. Flere fulgte på samme vei.
Jeg spurte dommer Parsa hvordan situasjonen nå ser ut for rettsapparatet i Afghanistan, og hun svarte at etter hennes forståelse har de som ikke har forlatt landet, fått sparken eller blitt straffeforfulgt av Taliban. «Rettsapparatet har mistet alle sine profesjonelle dommere og styres nå av uskolerte og uerfarne personer, og det er samfunnet i helhet som kommer til å måtte bære kostnadene,» sa hun, og la til med tungt hjerte at «kvinner nå er fjernet fra rettsapparatet. Det å ha kvinner i rettsapparatet var en stor framgang som nå er tapt».
Riktignok var det afghanske rettsapparatet langt ifra perfekt og velfungerende før august 2021. Den enorme oppgaven med gjenoppbygningen av et rettssystem, fremmet og støttet av det internasjonale miljøet de siste 20 årene, har ikke vært særlig vellykket. Det er delvis på grunn av en manglende evne til å forstå særegenhetene ved det afghanske rettssystemet, som er basert på sammenkoblingen av ulike rettskilder, inkludert statlig lov, sharialov og sedvanenormer.
«Igjen står en stor majoritet som må håndtere realitetene.»
Fra og med 2001 har en omfattende gjenoppbyggingsprosess av Afghanistan blitt fremmet av et mylder av internasjonale organisasjoner og utenlandske statsaktører. Deres humanitære mål var imidlertid umulig å skille fra militær okkupasjon og politiske interesser i regionen.
Det har vært en utbredt tendens til å legitimere alle intervensjoner i moderniseringens navn, samtidig som man har skapt et bilde av Afghanistan som et samfunn som sitter fast i egne tradisjoner og som yter motstand mot alle «forbedringer» pålagt utenfra. Et eksempel på grensene for juridisk gjenoppbygging var en midlertidig straffeprosesskodeks som ble innført i 2004, under sterkt press fra internasjonale aktører, men som manglet den nødvendige ekspertisen på islamsk lov og afghanske sedvanenormer. Da jeg snakket med påtaleadvokater i Kabul i 2005, fortalte de at de ofte ble nødt til å ignorere kodeksen i sitt daglige virke, fordi den ikke hang sammen med konteksten i Afghanistan.
En endelig versjon av kodeksen ble innført i 2014. Samlet sett ble muligheten for en omfattende rettsreform kastet bort under de 20 årene med gjenoppbygging.
Noen få positive endringer har likevel funnet sted. På tross av alle problemene, som inkluderer korrupsjon, nepotisme, politisk påvirkning og kjønnsdiskriminering, har kvinnelig deltakelse i rettsapparatet økt betraktelig de siste årene. Før Taliban tok kontroll var det mellom 250–300 kvinnelige dommere i landet, de fleste i Kabul, som utgjør cirka åtte-ti prosent av rettsapparatet som helhet.
Evakueringene i august i år etterlot rettsapparatet uhyre svakt og sårbart. Dette er et dilemma for de som dro, og indirekte for de som la til rette for disse evakueringene – forskere, dommerforeninger, frivillige organisasjoner og så videre. Selv om hovedmålet i krisehåndtering er å beskytte liv, så kan vi ikke se bort ifra at det var et lite antall som hadde muligheten til å flykte. Igjen står det en stor majoritet som nå må håndtere realitetene. Den spektakulære fiaskoen etter 20 år med militær- og humanitær intervensjon ble toppet av en forhastet evakuering, som uforståelig nok tok USA og deres allierte på senga – stikk motsatt Joe Bidens beskrivelse av uttrekket som en «ekstraordinær suksess». Kabuls fall var forutsigbart og skulle vært forberedt bedre.
I de kompliserte samtalene med Taliban-ledelsen bør utenlandske regjeringer og internasjonale organisasjoner ta hensyn til de forholdene som er avgjørende for afghanernes hverdag, som organisering og implementering av et rettsapparat. Mye kompetanse gikk tapt da dommere måtte flykte av hensyn til sin egen og sine familiers sikkerhet. Dommer Parsas håp er å en dag kunne returnere til Afghanistan for å fortsette arbeidet. Spørsmålet er om hun da vil møte et rettsapparat i ruiner.
