Handel og bistand kan utfylle hverandre

«Handel, ikke bistand» har blitt et populært slagord. Samfunnsøkonom og forskningsleder Arne Wiig ved Chr. Michelsens Institutt vil ha både handel og bistand.

- De to områdene utfyller hverandre, mener han.

Økonomene er stort sett enige om at økt handel kan gi økonomisk vekst. Men hvor sterk effekten er, er svært vanskelig å måle.

- Handel er en av mange faktorer som bidrar til økonomisk vekst. Det er imidlertid vanskelig metodemessig å skille effekten av handel fra effekten av andre faktorer, som institusjoner, produktivitet og økt innsats, sier Wiig.

Det kan også være vanskelig å skille årsak og virkning. Handel kan være en årsak til økonomisk vekst, men kan samtidig kan økt handel være en naturlig følge av at land blir rikere. Andre, utenforliggende faktorer kan også spille inn.

Wiig påpeker at økt eksport i seg selv ikke skaper bedre levevilkår for de som arbeider i eksportbransjene, selv i utviklingsland som opplever stor vekst.

- Det er ikke gitt at handel fører til at folk som jobber i disse bransjene får det så mye bedre, i hvert fall ikke så mye bedre som vi skulle ønske, sier Wiig.

Bangladesh

Forskeren viser til klesindustrien i Bangladesh, som han har fulgt i mer enn to tiår. Han kom første gang til landet på feltarbeid på slutten av 1980-tallet og har gjort intervjuer i om lag 100 tekstilfabrikker.

- Da jeg var i Bangladesh første gang var klesindustrien i ferd med å ta av. Den har vokst kontinuerlig hele perioden. I dag er landets kleseksport nest størst i verden etter Kina, sier Wiig.

For tjue år siden så Wiig de dårlige lønns- og arbeidsforholdene som en naturlig følge av sektoren var i en tidlig fase. Han forventet at økt handel og inntekt ville gi en betydelig forbedring.

Klesindustrien i Bangladesh har på mange måter vært en enestående suksess. Utviklingen når det gjelder standarder i arbeidslivet har imidlertid ikke gått som man kunne håpet.

- Verken når det gjelder arbeidsmiljø, lønnsnivå eller rettigheter til fagorganisering har klesindustrien i Bangladesh kommet langt nok, og mye kortere enn jeg hadde forventet for 25 år siden, sier Wiig. 

Manglende sikkerhet for arbeiderne ble tydelig for en hel verden da en bygning i Sevar utenfor hovedstaden Dhaka falt sammen i april i fjor. Bygningen huset flere tekstilfabrikker og mer enn tusen arbeidere døde.

Heller ikke lønnsnivået har utviklet seg slik optimistene håpet. Etter streiker og opptøyer blant tekstilarbeiderne ble minstelønnen i november i fjor hevet til 5300 taka, eller drøye 400 kroner per måned. Det var en betydelig økning, men likevel ikke nok til å nå det som regnes som minimum for livsopphold.

Kommer ikke av seg selv

- I Norge måtte vi kjempe for disse rettighetene. Det er ikke noe som kommer av seg selv, sier Wiig.

Rettigheter som gis må dessuten håndheves, og det kan være en stor utfordring i mange utviklingsland der institusjonene er svake.

Innkjøpere, arbeidslivsorganisasjoner og myndigheter i importland kan ha en positiv påvirkning, men det er langt fra klart hvilke roller disse aktørene skal spille, påpeker Wiig, og spør:

- Kunne for eksempel fagforeninger og arbeidsgivere spilt en større rolle enn de gjør?

Wiig viser til at kleskjeder i Europa og USA har engasjert seg i spørsmål om rettigheter og sikkerhet for arbeiderne.

- At innkjøpsleddet har tatt et økt ansvar er positivt, men spørsmålet er hvor lenge det holder, sier han.

Det kan være at presset for å bedre arbeidsstandardene svekkes etter hvert som inntrykk av de høye dødsfallene fra bygningskollapsen i fjor fortaper seg. Bangladesh er dessuten under stadig press fra nye land som kan produsere med enda lavere arbeidsstandarder.

Trenger bistand

Bangladesh er typisk for de aller fattigste landene ved at eksporten ofte er konsentrert til én sektor eller et fåtall sektorer.

Wiig peker på at mineraler, olje og gass utgjør mer enn halvparten av eksporten fra de minst utviklede landene. Disse sektorene betyr mindre for fattigdomsreduksjon enn landbruk, der flertallet er sysselsatt.

Landbruket, der flertallet av befolkningen er sysselsatt, spiller en mindre rolle. Matvareeksport står bare for en tiendedel av eksporten.

- Det er derfor ikke åpenbart at en eventuell eksportvekst kommer de fattigste til gode. Dette understreker at bistand fortsatt vil ha en viktig rolle for å bekjempe fattigdom i verden, sier Wiig.

Positivt å støtte næringslivet

Norske myndigheter har varslet økt satsing på bistand rettet mot næringslivet, hånd i hånd med et ønske om å bedre utviklingslandenes mulighet til å selge mer varer og tjenester internasjonalt.

Dette mener Wiig er positivt.

- Vi vet imidlertid lite om hvilke typer bistand som er bra på dette området. Det vi vet er at man skal være forsiktig med å plukke ut og støtte bestemte sektorer, produkter eller bedrifter, sier han.

Det har en konkurransevridende effekt og kan bidra til klientilisme – at enkeltgrupper gjør seg avhengig av bestemte fordeler.

Brede tiltak

Det er dessuten heller ikke sikkert at bistandsmyndigheten har tilstrekkelig informasjon til å plukke ut de potensielle vinnerne i markedet. Derfor bør tiltak som settes i verk være brede og relevante på tvers av sektorer.

Samtidig sier Wiig at det er mangel på kunnskap om hvor innsatsen bør settes inn for å få best mulig effekt.

Å slå fast om en vaksine virker etter hensikten eller ikke, kan være enkelt å fastslår. Når det gjelder effekten av støtte til utvikling av privat sektor, mangler det imidlertid gode evalueringsmetoder.

Om det skal skje en ytterligere satsing på bistand til utvikling av privat sektor, bør det det utvikles nye metoder for å vurdere effektiviteten av virkemidlene, mener Wiig.