Bistandens hamskifte

Jeg venner meg aldri til det. Etter nærmere 30 års arbeid med og i Afrika gjør fattigdommen og lidelsene like sterkt inntrykk. Under mitt forrige opphold i Mosambik møtte jeg en eldre kvinne som var syk og døende fordi slektningene ikke hadde råd til å sende henne til sykehus; en mor som hadde mistet nok et barn fordi hun ikke hadde råd til morsmelkserstatning da hun selv ikke kunne die; en far som mistet hele familiens matforråd på grunn av tørke uten å ha muligheter til å erstatte det; og en ung gutt på 13 år som satt med ansvaret for en familie på seks fordi moren og søstrene alle hadde AIDS. De deler skjebne med millioner av andre afrikanere i en ’stille tsunami’ de selv ikke er skyld i, men som rammer hardt.

Å hjelpe de aller fattigste til et bedre liv er og må være den norske bistandens hovedmål. Dette er klart uttrykt i relevante offisielle dokumenter, og er grunnlaget for støtten bistand og nødhjelp har i den norske befolkning. Nesten ubemerket er imidlertid den rød-grønne regjeringen i ferd med å forlate dette fokuset. Det kanskje klareste uttrykket for dette, er at bistanden til Afrika sør for Sahara som den fattigste delen av verden minker, i forhold til en mer politisert bistand til områder der Norge i større grad har egeninteresser. Andre nordiske land øker samtidig bistanden til Afrika

Norsk bistand til Afrika ble igjen redusert fra 2009 til 2010, og representerer nå bare 30 prosent av den totale utviklingshjelpen.. Bare ett av de største mottakerlandene (Mosambik) er blant verdens ti fattigste. Konfliktområdene Afghanistan, Palestina og Sudan, der Norge nå først og fremst er en politisk aktør, representerer tre av de fem største mottakerne av norsk bistand. Og hele økningen av bistandsbudsjettet for 2010 går til asylmottak i Norge og til oppkjøp av CO₂ kvoter i Brasil, som ikke har direkte fattigdomsfokus.

Skifte av fokus er også tydelig i regjeringens språkbruk. For oss som følger bistanden tett, er det en tydelig forskjell på Hilde Frafjord Johnsens insistering på fattigdomsreduksjon som essensen av norsk bistand, og tospannet Støre/Solheims fokus på Norges ’globale ansvar’ i forhold til de store utfordringene som miljø, fred og forsoning og terrorisme. Dette er viktig, men har ikke direkte med fattigdomsreduksjon å gjøre.

I land og sektorer der Norge har økonomiske interesser, først og fremst olje, er det også kursendring. Frafjord Johnsen lot aldri anledningen gå fra seg til å minne angolanske myndigheter på deres ansvar for at nesten hvert tredje barn i landet dør før de er fem år. Den rød-grønne regjeringen synes å ha et langt mer imøtekommende forhold til det korrupte og utviklingsfiendtlige angolanske regimet, og har besatt ambassaden med folk fra næringslivet.

Noe av forklaringen på hamskiftet ligger i Norges opphøyde selvbilde som oljestormakt og en spiller på den internasjonale arena. Mislykkede innsatser på Sri Lanka, i Palestina og i Sudan og internasjonal kritikk av norsk dobbelmoral i miljøspørsmål og olje-engasjement ser ikke ut til å dempe appetitten. Noe av forklaringen ligger nok også i påvirkningen fra det som etter hvert nærmest har blitt en vedtatt sannhet i norsk offentlig debatt: Bistanden er mislykket, og når per definisjon ikke fram til de fattige.

Dette er rett og slett ikke riktig. Uansett om en måler i inntekt (”under 1 dollar om dagen”) eller med sosiale indikatorer (utdannelse, helse, tilgang til rent vann, etc.) er fattigdommen i Afrika redusert. Ofte er det vanskelig å si med sikkerhet i hvor stor grad dette skyldes bistand. Kanskje er det heller ikke så viktig. I mange tilfeller er imidlertid sammenhengen klarere, for eksempel i land som Mosambik der bistanden utgjør en så stor del av statsbudsjettet som 50 prosent.  

Også der viser data forbedringer i forhold til generell økonomisk vekst, gjennomsnittlig jordbruksproduksjon, utdannelse, helse, etc. Problemet er ikke at bistanden ikke virker, men at den ikke i tilstrekkelig grad når de aller fattigste. Det som er i ferd med å skje i mange afrikanske land, er at enkelte befolkningsgrupper blir hektet av den pågående utviklingsprosessen og lever i dyp fattigdom uten muligheter til å bedre sin situasjon uten hjelp fra andre. Det er beregnet at grupper av såkalte ’kronisk fattige’ utgjør 10-30 prosent av befolkningen i afrikanske land.

Mantraet i norsk bistand er at de fattigste vil nås gjennom en generell økonomisk utvikling som etter hvert vil dryppe ned (’trickle down’) til dem, og gjennom bidrag til utvikling av institusjoner som vil ta ansvar for fattigdomsreduksjon. Verken internasjonal forskning eller egne erfaringer tilsier at dette fungerer godt nok. Sammen med mosambikanske kolleger har jeg de siste årene monitorert Mosambiks omfattende fattigdomsstrategi med utgangspunkt i tre ulike distrikter i landet. Selv om mye av bistandsinnsatsen når ned på lokalt nivå i form av skoler, klinikker, veier, vann osv, er det altfor lite som når fram til og bedrer livssituasjonen for de aller fattigste.  

For å nå denne befolkningsgruppen må det til nye grep, og internasjonal forskning blir nå stadig mer opptatt av direkte-overføringer til de fattigste som et viktig supplement til den klassiske bistanden. Erfaringer er gode fra programmer som Bolsa Famila (’Famile-stipend’) i Brasil, der en liten månedlig overføring kobles til deltakelse i utdannings- og helseprogrammer. Også i Mosambik viser erfaringer fra direkte-overføringer i forbindelse med demobilisering av soldater, etter naturkatastrofer som den store flommen i 2000 og spede forsøk på små pensjoner til eldre at fattige bruker slike midler på en konstruktiv måte – enten det nå er umiddelbare behov for mat eller medisiner eller små investeringer i jordbruk, handel og utdannelse. 

Med slike direkte-overføringer vil en kunne unngå at så mye av bistanden forsvinner i det tunge bistands- og utviklingsbyråkratiet. Summene må også være slik at de hjelper de fattigste over kriser og til investeringer i framtiden, uten å skape avhengighet. Med 13-åringen nevnt innledningsvis brøt jeg et prinsipp som anvendt forsker og ga ham tilsvarende 90 kroner. For dette planla han å frakte sin mor til sykehus for behandling, betale en nabo som kunne hjelpe ham å pløye og plante en liten åker, og kjøpe skrivebok og penn slik at han kunne begynne på skolen igjen. En rød-grønn norsk bistandspolitikk må tuftes på solidaritet med de aller fattigste skal den gi mening og ha legitimitet.