En anvendt forskers bekjennelser
En anvendt forskers bekjennelser
Jeg er anvendt forsker. Og stolt av det. Media har nå i lang tid vært fulle av stoff om den anvendte samfunnsforskerens tvilsomme verden – godt støttet av representanter fra akademia. I Morgenbladet nylig var det Grethe Brochmann som ble satt til veggs for sin rolle i styrer og råd relatert til hennes fagfelt innvandring. Og Bergens Tidende hadde for kort tid siden en leder om mitt eget felt utviklingsforskning der det stod å lese at ”myndighetene holder seg med statsbetalte forskere som kommer opp med de svar bistandsindustrien ønsker seg”.
Noen har sagt at mens akademiske forskere ønsker å diskutere og analysere verden – helst med hverandre – ønsker anvendte forskere å forandre den. Karikert, men med en kjerne av sannhet. Hovedmotivasjonen for mitt eget virke som anvendt fattigdomsforsker har vært å komme så nær som mulig institusjoner og mennesker som har makt til å fatte beslutninger med implikasjoner for fattige. Dette har lagt føringer ikke bare for temaene jeg har valgt og oppdragene jeg har påtatt meg, men også for metode, skrivemåte og formidlingskanaler.
Jeg har etter nærmere 30 år med anvendt utviklingsforskning aldri opplevd at oppdragsgivere har lagt bindinger på hva jeg skal mene. Samtidig må skriving for innflytelse være strategisk. Den må forholde seg til beslutningstakeres verden og begrepsbruk, og fremme synspunkter og argumenter det går an å overføre til praktisk politikk. En rapport med fokus på dekonstruksjon av begrepene ’utvikling’ og ’fattigdom’ ville gjenspeilt en sentral akademisk debatt, men garantert ikke gitt den innflytelsen jeg søker.
En vanlig kritikk er at anvendte forskere blander roller og mangler integritet – slik Bergens Tidende med referanse til Terje Tvedt i praksis hevder. En alternativ vinkling er at skifte mellom grunnforskning og anvendt forskning og konsulentvirksomhet gjør oss bedre i stand til å analysere den virkeligheten vi ønsker å forstå og påvirke. Praktisk erfaring synes undervurdert som del av kunnskapsprodukjonen i norsk akademia. I et slikt perspektiv blir den kanskje mest utskjelte samfunnsviteren i Norge, NUPIs direktør Jan Egeland, den best posisjonerte. Ikke bare har han tilgang til viktige beslutningstakere, men han har også en helt unik erfaring fra det multilaterale bistandssystemet.
Et annen kritikk – fremmet av bl.a. Thomas Hylland Eriksen i den nevnte artikkelen i Morgenbladet – er at vår virksomhet ikke i tilstrekkelig grad gjør oss i stand til å identifisere nye temaer og innfallsvinkler. For å referere til min egen disiplin antropologien kan jeg vanskelig se for meg noe mer konformt enn dette fagets tilnærming til politisk betente spørsmål som bistand og utvikling. For få år siden ble formålet med et studium i utviklingsantropologi ved Universitetet i Bergen oppgitt å være – ikke om eller hvordan – men hvorfor utviklingsbistand ikke virker. Samtidig synes antropologien knapt å bry seg om noe så prosaisk som fattigdom.
Det synes endelig å være en bred oppfatning at oppdragsinstituttene ikke besitter den samme akademisk kompetanse som universiteter og høyskoler. CMI er en privat stiftelse som lever av anvendt forskning og konsulentvirksomhet – med norske så vel som internasjonale oppdragsgivere. Fire femdeler av den faste forskerstaben har doktorgrad. De som er uten, har en ’klassisk’ CMI-karriere med mange års praksis i utlendighet. I 2009 publiserte vi i gjennomsnitt 1,5 internasjonale artikler eller bokkapitler per forsker, hvorav 38% i høyeste kategori 2. Det forekommer meg at dette ikke er veldig langt unna det en finner på de samfunnsvitenskapelige instituttene rundt omkring i landet.
Jeg mener ikke med dette at alle samfunnsvitere bør bedrive anvendt forskning. Den anvendte forskningens oppgave er å bidra til å løse problemer, mens akademias oppgave er å problematisere dem. Vi som anvendte forskere har godt av å bryne oss på teoriutvikling og mer fundamentale problemstillinger, men kanskje bør flere akademikere ta Fredrik Barths gamle visdomsord innover seg: ”[W]e should recognise that the cutting edges of our theories are often well tested by their power and relevance in practical matters”.
