Grønn Fattigdomsbekjempelse
Den rød-grønne regjeringen har nylig begått en Stortingsmelding med tittelen ‘Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i milø- og utviklingspolitikken’. Rapporten løfter fram to sentrale temaer i norsk utenriks- og bistandspolitikk, men bekrefter også en tendens vi har sett en tid nå: Den massive satsningen på miljø og klima er først og fremst motivert ut fra regjeringens egne politiske ambisjoner, og ikke av hensynet til verdens fattige slik den overgripende målsettingen for norsk bistand tilsier.
Norge i verden. Rapporten åpner med å slå fast at klima – og miløproblemene først og fremst er skapt av de rike industrialiserte landene, men at vi alle i dagens globale verden har et ansvar for å bidra til å løse dem. Det synes imidlertid å være et unntak: Norge som miljønasjon, og vårt eget ansvar for å redusere miljøtrusselen, er overhode ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Vi har et av verdens høyeste utslipp av miljøgasser i forhold til innbyggertall, og er i det minste i en europeisk sammenheng en sinke når det gjelder satsningen på alternative energikilder.
Bedre da å fokusere på utlandet: Hovedfokuset i rapporten er på Norges rolle i forhold til internasjonale miljøavtaler, og våre store bidrag til å redusere klimatrusselen globalt – først og fremst gjennom milliardoverføringer for å redde regnskoger gjennom det såkalte REDD-programmet. Det meste av dette går til mellominntektsland som Brasil og Indonesia. Beskrivelsen gir inntrykk av at vi allerede er godt i gang med vårt arbeid som verdens miljø-samvittighet, men faktum er at store verdier ligger ubrukt ganske enkelt fordi det er vanskelig å finne fornuftige prosjekter det er sikkert å satse på.
Det dominerende bilde som tegnes av regnskogen som kilden til problemene så vel som løsningene på verdens klima- og miljøproblem er i beste fall diskuterbart. Problemet er at rapporten ikke vurderer alternativer opp mot hverandre. Det er for eksempel knapt noen analyse av det faktum at over halvparten av verdens befolkning bor i byer, og at byer både står for store deler av utslippet av drivhusgasser (70 prosent i følge Verdensbanken) og er offer for noen av de mest akutte miljøproblemene i verden.
Fattigdom og miljø. Rapportens kanskje største svakhet er imidlertid mangelen på problematisering av relasjonen mellom klima, miljø og fattigdom. Ved siden av at fattigdomsreduksjon som overordnet mål for bistanden knapt blir diskutert, tar rapporten det for gitt at økt innsats for klima og miljø per definisjon er god fattigdomspolitikk. Det er ikke nødvendigvis tilfellet, verken for de land som er avhengig av industrialisering for økonomisk vekst eller for de fattige selv.
Norske bistandspolitiske føringer har en tendens til å bevege seg på et høyt abstrakjsonsnivå, og det er ofte lurt å forholde seg til konkrete eksempler og erfaringer. I Mosambik, some er et av Norges hovesamarbeidsland, har den fattige befolkingen forholdt seg til miljøutfordringer som tørke, flom og sykloner i generasjoner. Problemer er ikke at de ikke vet å tilpasse seg, men at fattige mennesker i slumstrøk og landsbyer ikke har råd til å ta alternative valg. Det er derfor slumboere i hovedstaden Maputo bygger nye skur i samme område de tidligere bodde og som ble herjet av flom bare uker i forveien, og det er derfor fiskerne i provinsen Gaza fortsetter å dra på havet i sine små kanoer selv i tider på året de vet syklonene vil komme.
Norsk bistands svar på utfordringene i Mosambik er ren energi, som nå representerer 60 prosent av bistanden til landet. Energi har vært en hovedsatsning for Norge i Mosambik i over 30 år, med fattigdomsreduksjon som den overordnete målsettingen. Fortsatt har bare seks prosent av husholdene i landet tilgang til strøm, or de aller fleste fattige har arbeid og inntekt som langt større prioriternger. I provinsen Niassa , der norske selskaper planter tusenvis av hektar med skog med offentlig støtte, slåss de med bønder som rykker plantene opp med roten fordi de heller vil produsere mat på områdene. Vestens miljøsynder kan ikke løses ved hjelp av fattigfolk i Mosambik.
Norsk annerledeshet. Norges satsning på kilma og miljø går ut over verdens fattige, fordi store midler kanaliseres bort fra den klassiske bistanden og oppmerksomheten bort fra . Sverige har alltid vært den mest konsekvente og prinsippfaste bistandsgiver i Norden og har, tross en konservativ regjering, klart å holde fokus på fattigdomsredukasjon og Afrika. Noe av det første den nye rød-grønne regjeringen i Danmark gjorde var å slå fast at det ikke er rimelig at landets satsning på klima- og miljø skal gå utover bistanden til verdens fattigste. Norge er annerledeslandet blant de største bistandsgiverne. Den norske regjering er nå så godt inne i sitt bistandspolitiske hamskifte at det sannsynligvis må et regjeringsskifte til for å få bistandspolitikken tilbake til sin opprinnelige idé.
