En støtte til fattige i byer vil kunne gi norsk bistand det radikale og solidariske tilsnitt den sårt har manglet de siste årene under den rødgrønne regjeringen.
Wilma Conceição bor med sine fire barn i et blikkskur i Mafalala, som er et av slumområdene i Mosambiks hovedstad Maputo. Regnet renner inn og solen gjør det uutholdelig varmt. Hennes eneste inntektsmulighet er å selge billige varer med minimal fortjeneste. Naboer bor så tett innpå at ingen har hemmeligheter og sykdom sprer seg. Skolen til barna er overfylt og lekselesing nesten en umulighet. Og sikkerheten er så dårlig at det kan være farlig å bevege seg utenfor det aller nærmeste nabolaget.
Hver dag reiser hun inn til bykjernen i en overfylt minibuss som koster nesten en tredjedel av det hun tjener, for å selge grønnsaker på et gatehjørne i en av byens travle handlegater. Der møter hun er en helt annen verden: Høyhus og villaer bak høye murer, folk i flotte klær og nye biler, butikker med luksusvarer, restauranter og diskoteker, og travle mennesker som bare er sånn passe interessert i hennes rynkete og støvete tomater. Normalt vender hun sent hjem etter dagens arbeid, bare for å stå grytidlig opp neste morgen for å vekke barna, spise og ta til med en ny arbeidsdag.
En urban verden
Wilma Conceiçãos hverdag speiler realiteten for store deler av verdens fattige også utenfor Mosambik. Det foregår en stille urban revolusjon i utviklingsland, og det er ventet at majoriteten av verdens fattige vil bo i byer om få tiår.
Latin-Amerika er nå mest urbanisert med 79 prosent, fulgt av Asia med 45 prosent og Afrika med 40 prosent - men det er sistnevnte som opplever den raskeste byveksten. Listen over verdens største byer toppes ikke lenger bare av den industrialiserte verden, men inkluderer storbyer som Mumbai, Mexico City, Lagos og Dhaka. Og de syv raskest voksende byene i verden ligger alle i utviklingsland. Samtidig bor stadig flere av verdens fattige i byer i mellominntektsland som Kina, India og Brasil - der fattigdommen oppleves som spesielt dramatisk ved at de fattige stadig blir konfrontert med at andre får ta del i en utvikling de selv er hektet av.
Byenes utvikling blir helt avgjørende for utviklingsspørsmål som demokratisering, økonomisk vekst, miljø og reduksjon av fattigdom i årene som kommer. Det er i byene de politiske slagene vil stå, ikke bare ved at de har høyest deltagelse i demokratiske valg, men også fordi det er der folk tar til gatene og skaper endring. Den arabiske våren var bysentrert, og det er utallige eksempler på oppstander som har ført til politisk endring også i andre storbyer i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mye av dette er kanalisert gjennom ulike former for organisert aktivitet, men det er også mange eksempler på spontane oppstander der mobiltelefoner og SMSer har vært avgjørende i folkelig mobilisering.
Byene avgjørende
Også for økonomisk utvikling vil byene være avgjørende. Det er der det meste av verdiskapningen foregår, ikke bare i fabrikker, IT-bedrifter, hoteller og andre formelle institusjoner, men i like stor grad i den dominerende uformelle økonomien der folk lever av å selge alle mulige og umulige varer og tjenester. De store slumområdene i byene er laboratorier for innovativ økonomisk aktivitet. Noe av det mest avgjørende for byers suksess vil være å koble den formelle og uformelle økonomien. Samtidig eksisterer ikke byene i isolasjon, og det blir også viktig med en bedre kobling mellom bønder på landsbygda og konsumenter i byene dersom en videre urbanisering av fattigdom skal unngås.
Miljøproblemer
Miljøproblemer i utviklingsland er også i avgjørende grad et urbant fenomen, ikke bare indirekte gjennom forurensende bedrifter, konsentrasjon av biler, erosjon og påfølgende flomskader etc., men også ved at opphoping av søppel, forurenset vann og høyt støynivå påvirker folks hverdag og fører til sykdom og redusert livskvalitet. De fleste utbrudd av kolera skjer nå i storbyer, og er en direkte følge av miljøproblemer. Og en økende andel av dødsfall skjer i trafikken.
Ny verden
Samtidig vet vi at folk flytter til byene i store antall. Selv om innflyttere først og fremst er på jakt etter arbeid og et levebrød representerer byene også for mange en ny verden med nye muligheter - med bedre tilgang til utdannelse og helsetjenester, varer og tjenester de ikke har på landsbygda og et levende kulturliv. Denne nye verden er også knyttet til eksponering for velstand og rikdom i stor skala - som igjen skaper håp og aspirasjoner om et bedre liv materielt sett. Noen innflyttere klatrer på stigen og gjør lykke, mens de fleste ender opp i de endeløse og dårlig planlagte slumområder der den viktigste kampen er for å overleve.
Nettopp denne kombinasjonen av økonomisk innovasjon, befolkningsvekst og potensielt eksplosiv folkelig mobilisering i protest mot fattigdom og marginalisering gjør byer i sør så sentrale for utvikling globalt sett.
Nøkkelen
Norsk utviklingspolitikk og bistand har ikke tatt inn over seg at byene sitter med nøkkelen til politisk og økonomisk utvikling, fattigdomsreduksjon og miljø i utviklingslandene. Den siste Stortingsmeldingen om utvikling og miljø (2011) legger altfor liten vekt på de globale byenes rolle, og utviklingsminister Heikki Holmås sa ved sin tiltredelse at den typiske afrikaner er en kvinne på landsbygda. Bistand til byer er komplisert, men fullt mulig. Støtten bør gå til demokratisk utvikling og det Holmås har kaldt «politiske motkrefter», byplanlegging, økonomisk utvikling og entreprenørskap spesielt til kvinner, og miljøtiltak.
Med slik støtte har Wilma Conceição i Maputo og hennes likesinnede i andre byer i Afrika økede muligheter til å klare seg bedre. Maputo er da også et godt eksempel på at det er noe å bygge på: To ganger har slumbeboerne tatt til gatene de siste par årene, paralysert byen med opptøyer, og minnet den rike delen på at de eksisterer. Og nye data viser at kvinner har redusert sin fattigdom i større grad enn menn, fordi de har flere alternativer og større alburom i forhold til menn enn på landsbygda.
