Bistandspolitisk svanesang

Den nye stortingsmeldingen om bistand ser fattigdomsreduksjon gjennom norske briller. 

Utenriksdepartementet og Heikki Holmås har nylig publisert det som etter all sannsynlighet blir den rødgrønne regjeringens bistandspolitiske svanesang, Stortingsmelding 25 (2012–2013) «Dele for å skape –demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken».

Holmås skal ha ros for å ha laget en melding med noe som likner en rødgrønn tråd etter Erik Solheims mange motsetningsfylte utspill. Men også denne meldingen lider av at utvikling og fattigdomsreduksjon sees gjennom norske briller og bare i begrenset grad tar de fattiges situasjon inn over seg - som i landsbyen Meluluka og i slummen Inhagoia i norsk bistands fattigste mottakerland Mosambik.

Meldingen har noen viktige avklaringer. Demokrati og menneskerettigheter er et overordnet hensyn, og sett på som en forutsetning for vekst og fordeling. Bistanden skal konsentreres i de fattigste og minst utviklede landene, og fases ut til mellominntektsland der fordeling i stor grad er et spørsmål om politisk vilje. Nasjonal kontroll over naturressurser som olje og gass er sett på som sentralt for økonomisk vekst og fordeling. Og «anstendig arbeid» løftes fram som det viktigste virkemidlet for å få folk ut av fattigdom - en nyhet etter mange års fokus på energi, miljø og helse.

Meldingen underkommuniserer imidlertid samtidig en rekke problematiske forhold. Den behandler intern nasjonal ulikhet, men ser bort fra de fundamentale forskjellene mellom den rike og fattige del av verden. Den underslår at det er ikke-demokratiske stater som Kina og Etiopia som kan vise til størst reduksjon i fattigdom.

Den tar ikke inn over seg utfordringene med å kombinere Olje for utvikling med å være oljeaktør og kritikken for å involvere seg i autoritære stater som Angola. Og tiltakene for anstendig arbeid forholder seg ikke til at den store majoriteten i u-land er avhengig av en uformell økonomi med sin egen dynamikk.

Den viktigste testen på en melding som påberoper seg å «konkretisere og operasjonalisere» bistandspolitikken er imidlertid om tiltakene som foreslås vil ha implikasjoner for de fattigste - som i bunn og grunn har med norsk bistands anstendighet og virkelighetsforståelse å gjøre.

Mosambik er et av verdens fattigste og minst utviklede land (nummer 185 av 187 land på FNs indeks for inntekt, helse og utdannelse), og er et av verdens mest bistandsavhengige, der givere bidrar med nærmere 50 prosent av statsbudsjettet. Til tross for høy økonomisk vekst og en formidabel bistandsinnsats har imidlertid fattigdommen økt de siste årene, og så mye som 55 prosent av befolkningen lever på under sju kroner dagen.

Det grunnleggende problemet er en liberalistisk tilnærming til utvikling, der staten skal sørge for menneskelig utvikling (helse, utdanning og så videre) og infrastruktur - mens økonomisk utvikling, arbeid og inntekt er overlatt til markedet. Men markedet har aldri vært interessert i de aller fattigste, og meldingen slår da også fast at ideen om at økonomisk vekst skal «sildre ned» til de fattigste har spilt fallitt.

Fattigdommen i land som Mosambik er brutal. 70 prosent av befolkningen er avhengig av et jordbruk uten noen form for bedrede teknologier og uten sikker markedstilgang, og den store majoriteten av de 30 prosentene som bor i byer er avhengige av små, uformelle aktiviteter med minimale inntektsmuligheter. For de få av de fattige som har «anstendig arbeid» - som sikkerhetsvakter, hushjelper, bygningsarbeidere og så videre - er lønnen ofte lavere enn det lovfestede minimum på 400 kroner måneden og knapt til å leve av.

De fattigste i landsbyen Meluluka i Nord-Mosambik vet ikke om deres åkerlapper vil gi avling fordi de er avhengige av regnvann og mangler gjødsel; eneste tilgang til kreditt er fra bomulls- og tobakksprodusenter som betaler minimalt; familier blir tvunget til å holde barn borte fra skolen fordi de trenger arbeidskraften; ved alvorlig sykdom har de ikke råd til å frakte familiemedlemmer til nærmeste sykehus; og i store deler av året vet de ikke hvor de skal skaffe penger til mat fra en dag til en annen.

I slumområdet Inhagoia i hovedstaden Maputo er fattigdommen på mange måter enda mer brutal, fordi avhengigheten av penger er større. Den store utfordringen er mangelen på rettigheter til bolig og land, som gjør at folk når som helst kan bli kastet ut og at de har problemer med å få lån til å investere i økonomisk aktivitet. Den uformelle økonomien er for de fleste preget av hard konkurranse og lave inntekter. Utdannelsesnivået er relativt høyt, men de fleste unge får ikke arbeid. Og helseforholdene er brukbare, men sikkerhetssituasjonen i slumområder gjør at folks livskvalitet svekkes.

All erfaring tilsier at økonomiske og politiske eliter ikke frivillig gir fra seg makt og ressurser, og redusert ulikhet kan i realiteten bare skje ved at de fattige får det bedre. Sett fra de fattige i Meluluka og Inhagoia er løsningene åpenbare. Det må satses på å få opp produktiviteten og inntekten i landbruket, ikke gjennom markedets bokstavelig talt usynlige hånd, men gjennom en aktivt støttende stat. Og i byene er nøkkelen økt minstelønn, formelt eierskap til bolig, og innsatser for å profesjonalisere og utvikle uformelle virksomheter.

En bistandspolitikk for fattigdomsreduksjon må ta de fattiges faktiske situasjon og utfordringer som utgangspunkt. Det gjør ikke meldingen. De mest grunnleggende behovene for arbeid, inntekt, mat og bolig må prioriteres, og det skal ikke så mye til. En dobling av daglig forbruk til 15 kroner vil bedre situasjonen for Mosambiks fattige betraktelig. En bistand som i større grad er direkte rettet mot de fattige vil også være mer effektiv og mindre kostnadskrevende.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 2. mai 2013