MED GOD DRAHJELP fra Vladimir Putin fikk amerikanerne til et lite mesterstykke på siste Nato-møte i Oslo. Det som begynte som et problem skapt av USA - utbygging av et rakettskjold i Europa - ble forvandlet til en ny trussel fra Øst da president Putin truet med å bryte CFE-avtalen om nedrustning.
Resultatet var at gamle og nye medlemmer av alliansen som var i ferd med å komme på kant over USAs dristige rakettpolitikk, igjen var forenet i bekymring over hvordan Russland ville reagere på utspillet. Den gamle fienden, Russland, ble igjen Natos samlende punkt. Fra et organisasjonsmessig synspunkt kan dette være velkomment. Etter at den kalde krigen tok slutt har Nato beveget seg inn på nye og vanskelige områder, og fått et høyst variert medlemsskap. Buldrelyder fra Putin er som en enighetseliksir.
I DENNE SAMLINGSPROSESSEN kom det opprinnelige problemet helt i bakgrunnen. Det var faktisk Washington som startet denne siste konfliktrunden. USAs beslutning om å bygge ut et rakettskjold går tilbake til Ronald Reagans «Stjernekriger» på 1980-tallet.. Etter terrorangrepene i USA 11. September 2001 ble programmet sterk forsert. For å gjøre det mulig, kunngjorde President Bush i desember sammet år at USA ville trekke seg tilbake fra ABM-avtalen. Traktaten hadde i nesten 30 år vært grunnstenen i den stabile strategiske balansen mellom USA og Sovjetunionen/Russland. Avtalen la sterke begrensninger på muligheten til å utvikle rakettskjold. Tanken var at en viss gjensidig sårbarhet var en kilde til trygghet. Hvis ingen av stormaktene kunne være trygge på å overleve et angrep fra den andre, ville de begge være forsiktige med å starte en krig.
I SLUTTEN AV 2001 så Bush-administrasjonen en anledning til å kutte traktatfestet begrensninger av denne typen. I etterkant av terrorangrepet, sa Bush, må USA ha større fleksibilitet til å utvikle et effektivt forsvar mot alle type angrep, spesielt mot ,røverstater, som Iran og Nord Korea. Ledere i det demokratiske partiet, bl.a. formannen i Senatets utenrikskomite, Joseph Biden, kritiserte beslutningen sterkt. Det er langt, langt fram før Iran og Nord Korea har raketter som kan nå USA, sa han. Det er heller ikke klart at de har til hensikt å angripe oss. Kutter vi ABM-avtalen, sender vi offensive signaler ikke bare til disse landene. Det kan være en provokasjon overfor Kina og Russland, sa Biden. Det kan starte et nytt våpenkappløp både med disse landene og i andre regioner. Kort sagt, mente han, Bush administrasjonen hadde helt gale prioriteringer. Krigen mot terror kan ikke føres med avanserte raketter og anti-rakett-teknologi, men med helt andre midler.
Dette var julen 2001, og noen stor debatt om saken ble det hverken i USA eller i andre Nato-land. Alle øyne var rettett mot Afghanistan, der USA tilsynelatende hadde knust Taliban og var i ferd med å innsette et nytt regime. Noen øyne var også rettet mot Irak. Forberedelsene til krig også her var allerede i gang.
PRESIDENT PUTIN reagerte den gang forsiktig. Bush gjorde «en feil» ved å hive ut avtalen, sa han, men inviterte Washington til en dialog om å utvikle en ny ramme for de to landenes våpenstrategiske forhold. Kinas regjering var mer urolig. Landet hadde et mye mindre, og mindre avansert, rakettarsenal enn USA. Fikk USA et mer avansert rakettforsvar, ville Kina måtte revurdere sin posisjon. Dermed kunne kappløpet være i gang. Ved å trekke seg ut av ABM-avtalen, forrykker USA den strategiske balansen, sa president Jiang Zemin. I så tilfelle trenger verden en ny multilateral ramme for å skape en ny balanse.
Siden vet vi hva som har skjedd. Noe nytt strategisk rammeverk for å regulere våpenkappløpet på dette området er ikke kommet i stand. USA har raskt bygget et rakettskjold på egen jord, og tatt initiativ til å gjøre det samme i to gamle Warszawa-pakt land. Kina har videreutviklet rakettteknologi på samme område. Senest i januar i år uroet Kina mange andre land ved å skyte ned en av sine egne satelitter. Det var en vellykket test av rakettskjold-teknologi.
Når Putin så protesterer mot USAs politikk ved å suspendere samarbeidet om kontroll av konvensjonelle styrker i Eropa, slik han gjorde under Natos toppmøte i Oslo, da er det Russland som fremstår som et problem.
MØTET HADDE BEGYNT med mange kritiske bemerkninger omkring USAs splitt-og-hersk-strategi ved å omgå Nato og forhandle bilateralt med Polen og Tsjekkia. Det var også uklarthet omkring den strategiske begrunnelsen for utplasseringen. Hvis hensikten var å beskytte mot et fremtidig angrep fra Nord-Korea og Iran, hvorfor ikke gå veien multilateralt via Nato? I hvilken grad er faktisk Nord-Korea og Iran - to av de tre opprinnelige medlemmer av «ondskapens akse» - en trussel mot USA eller Europa i dag? Vil et sterkt rakettskjold virke mot sin hensikt ved å anspore disse og andre ,røverstater, til nettopp å forbedre sine våpen? Og hvis rakettene er rettet mot Nord Korea og Iran, hvorfor var ikke Moskva tatt med i en dialog tidligere slik at de diplomatiske skadevirkningene hadde vært begrenset?
VED SLUTTEN AV MØTET var disse spørsmålene skjøvet i bakgrunnen. Isteden hadde det skjedd som senator Biden advarte mot i desember 2001. Russland reagerer negativt. Gamle fiendebiler aktiveres og Putins utspill oppfattes som en trussel. Neste skritt er at dette kan rettferdigjøre videre utvikling av rakettskjoldet. Da er kappløpet i gang.
