Minoriteter i «muslimske land»

Det er vanskelig å lese Heitmanns kronikk som noe annet enn et overforenklet bidrag som bygger opp under fordommer om en sivilisasjonskamp mellom islam og vesten. Med dette innlegget håper kronikkforfatterne å korrigere Heitmanns svart-hvitt bildet av situasjonen.

Islam brukes ofte som en generell forklaringsfaktor for alt som skjer i Midtøsten og Nord-Afrika.

Hva er det Heitmann egentlig mener når han henviser til «muslimske land»? Er det et land der majoriteten av befolkningen er muslimer, eller land der styresettet eksplisitt er basert på islam? Han skriver «fra den dag islam får politisk makt over et samfunn, er alle ikke-muslimer diskriminert». Det er bare et fåtall stater - Iran, Saudi-Arabia og Sudan - som har et styresett basert på islam. De fleste regimene i Midtøsten og Nord-Afrika er bygget på sekulære ideologier. Islam er statsreligion, men det er jevngodt med § 2 i den norske grunnloven som sier at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Likevel gir Heitmann religionen islam skylden for undertrykking av religiøse minoriteter i regionen.

Heitmanns påstander om ikke-muslimers status er feil. Han skriver «da Muhammed og hans etterfølgere førte hellig krig (jihad) for å spre islam, fantes det kristne menigheter over alt i Midtøsten». Disse menighetene finnes fortsatt - de kristne ble altså ikke «utslettet» da islam etablerte seg i regionen. Heitmann oversetter videre jihad med «hellig krig», - et tegn på manglende kunnskaper i arabisk og i islamsk historie. Jihad betyr opprinnelig «streben» etter å bli en god muslim, og er ikke nødvendigvis voldelig. Medinakonstitusjonen fra 622 garanterte religiøs frihet for kristne og jøder i området. De måtte betale en ekstra skatt mot at de ble beskyttet, eller dhimmi. De ble en del av «fredens hus», ikke «krigens hus», og man kan da ikke føre krig mot dem. Kristendommens historie i regionen velger Heitmann å overse - korsfarerne forsvarte i sin tid drap på muslimer i Guds navn. I det 13. århundre erklærte pave Clement V at islamsk tilstedeværelse på kristen grunn var en «fornærmelse mot Gud».

Vi mener at det ikke er islam, men mangelen på demokratiske styreformer som er skyld i at kristne - og andre minoriteter - undertrykkes i regionen. For å legitimere sin makt og mane til samhold og lojalitet har autoritære regimer til alle tider hatt behov for å definere en eller flere grupper som forskjellige fra majoriteten, som syndebukk, fiende, og trussel mot ro og orden. Men dette er ikke unikt for autoritære regimer der islam er majoritetens religion. Se bare på Kina og forfølgelsen av Falun Gong, tibetanerne eller uigurene. Det er faktisk feil å påstå at kristne er en spesielt utsatt minoritet. Selvsagt forekommer det diskriminering av kristne, men for eksempel ikke i Darfur, som er et av Heitmanns eksempler. Den forfulgte befolkningen der er jo muslimer. Borgerkrigen mellom Nord og Sør i Sudan har riktignok hatt religiøse undertoner, men det er feil å kalle det en religionskrig mellom muslimer og kristne. I likhet med hva som er tilfelle nord i Nigeria, er konflikten i Sudan en kamp om ressurser og ikke religion. Dagens autoritære stat blir beskrevet av den muslimske opposisjonen vi har snakket med som «u-islamsk» nettopp fordi den undertrykker den sudanesiske befolkningen, kristne, muslimer og andre religiøse grupper. (Tønnessen).

Syria og Egypt, som Heitmann nevner, er klare eksempler på autoritære regimer der minoriteter undertrykkes - muslimske i minst like stor grad som kristne.

Baath-regimet i Syria er sekulært. Etter å ha jobbet i landet og bodd i det kristne kvarteret i Damaskus er det vårt inntrykk (Tønnessen) at kristne ikke føler seg undertrykt av regimet; tvert imot. Tilhengere av det muslimske brorskapet har derimot blitt forfulgt og massakrert; titusener ble drept i Hama i 1982, og utallige tortureres i syriske fengsler i dag. Det er i tillegg ca. 200 000 muslimske kurdere i landet uten politiske og sivile rettigheter, og opprør i de kurdiske provinsene slås ned med hard hånd. Regimet motarbeider kontinuerlig det største kurdiske partiet Yeketi. Det syriske menneskerettighetsmiljøet vi har vært i kontakt med danner en front mot det undertrykkende regimet og består av både kristne og muslimske aktivister.

Kopterne i Egypt er blitt forfulgt - det har vært blodige sammenstøt mellom dem og den egyptiske staten. Heller ikke dette skyldes islam, slik Heitmann antyder; tvert imot. Mubaraks regime undertrykker den muslimske opposisjonen i Egypt. Det muslimske brorskapet er forbudt, og blir med jevne mellomrom utsatt for forfølgelse og tortur. Brorskapet ble grunnlagt av Hassan al-Banna i 1928, og han sa at «islams posisjon i forhold til ikke-muslimske minoriteter er klar, utvetydig og fri fra urettferdighet». Den muslimske opposisjonen står således for en mer inkluderende politikk ovenfor den kristne koptiske minoriteten enn hva Mubaraks sekulære regime gjør.

Kanskje er det prosentvis flere kristne enn muslimer som emigrerer fra regionen Men de følger det generelle migrasjonsmønsteret; fra urolige, fattige områder til rike, demokratiske.

Migrasjon er ressurskrevende. De kristne i regionen har tette bånd til kristne kjerneområder i Europa. Midtøsten og Nord-Afrika var kolonisert av kristne stormakter som sørget for å alliere seg med sine lokale trosfeller. Lokale kristne skoler har utdannet generasjoner i europeiske språk og fjernet en barriere for migrasjon.

Når det gjelder situasjonen for de kristne palestinerne i de okkuperte områdene, er det ikke vårt inntrykk at de kristne er mer undertrykt enn andre palestinere. Når man bor og jobber på Vestbredden (Kjøstvedt) møter man kristne som på tross av sitt lave antall er ledende i kulturliv, politikk og akademia. Den kristne befolkningen er på 2 %, men har seks seter reservert i nasjonalforsamlingen. Til valget i 2006 stilte en kristen kandidat på Hamas' liste i Gaza.

De kristne er viktige talsmenn for et undertrykt folks sak overfor kristne samfunn i vesten. Kristne palestinere emigrerer fordi de ikke klarer å skape et levebrød under de økonomiske forholdene som råder takket være den israelske okkupasjonen. 90 % av jorda Israel har konfiskert i Betlehemsområdet tilhører kristne palestinere. Er det rart de kristne emigrerer fra det hellige land?

Det er viktig å sette minoriteters situasjon på dagsorden, enten de er kristne, muslimske eller definert på annet grunnlag. Dessverre er Heitmanns innlegg ikke annet enn nok et bidrag til å polarisere debatten omkring islam. Det er overraskende at han, som pastor, tillegger en religion menneskelige egenskaper. En religion kan ikke være undertrykkende; stater og individer kan det.