SPERRER FOR KRITISK FORSKNING. Politikerne styrer for mye av norsk bistandsforskning. Et enda større problem er at kravene til inntjening setter opp barrièrer for kritiske og kreative forskere.
SAMRØRE. Debatten om bistandsforskningens rolle i Norge har blusset opp igjen som en følge av Øyvind Østeruds problematisering av (norsk) bistand og tildelingen av Fritt Ord-prisen til Terje Tvedt. I all hovedsak er det spørsmålet om politisk styring av denne forskningen som dominerer i avisspaltene (se f.eks. Inge Tvedtens kommentar 25.5.). Mens Østerud og Tvedt mener at bistandsforskningen i instituttsektoren i all hovedsak er ufri og servil som et resultat av altfor tette bånd mellom forskning, politikk og forvaltning, mener Tvedten at slike koblinger i hovedsak er nyttige og uproblematiske.
Politikere styrer forskningen.
La det være sagt med det samme: For oss er det åpenbart at bistandsforskningen styres politisk mer enn hva godt er. I så måte har Tvedt og Østerud et poeng som noen ganger kan være vanskelig å innrømme, men som opplagt fortjener både anerkjennelse og honnør. Det vi imidlertid savner i deres kritikk, er en analyse av hvordan forskningen styres på ulike nivåer.
Mener kritikerne at styringen er like sterk og at styringsmekanismene er de samme enten det dreier seg om evaluering av bistandsprosjekter, studier av stadig skiftende norske bistandsstrategier eller forskning på de mer overordnede spørsmål omkring gyldigheten og rollen av bistand som politisk-økonomisk fenomen? Etter vår oppfatning er kritikken unyansert på dette punktet, og da risikerer man å overse hvordan mekanismer som noen ganger kan virke begrensende, kan ha stikk motsatt effekt i andre tilfeller.
Tette bånd er bra.
Mye av forskningen på bistand er og vil alltid måtte være oppdragsforskning. Her ber en oppdragsgiver om "intern kritikk", f.eks. av hvordan prosjekter kan utformes og gjennomføres på en mest mulig kostnadseffektiv måte, samtidig som at målene for innsatsen kan oppnås. Vår til dels lange erfaring fra ulike former for intern kritikk er at vi på dette nivået møter en stor grad av frihet. At noen oppdragsgivere (eller individer og grupper hos denne) kan bli irritert og skrive sinte brev, fører ikke til svartelisting hverken av institusjoner eller individer.
På dette nivået er også Tvedtens påpekning av styrken ved tette koblinger mellom aktørene på sin plass. Allerede tidlig på 60-tallet ble CMIs bistandsforskning fundert på ideen om tette bånd mellom praktisk bistandsarbeid og forskning. På mange måter har disse båndene bidratt til å forbedre forskningen gjennom økt praktisk erfaring og økt lokal kunnskap hos forskerne.
Kan fremføre kritikk.
Forsøk på politisk styring gjør seg trolig mye mer gjeldende på policy-nivået. Det er tross alt her det investeres mest prestisje fra politikere og topp-byråkrater, en prestisje de naturlig nok prøver å verne. Det er derfor overraskende å oppdage i hvilken grad det allikevel har vært mulig å fremføre grunnleggende policy-kritikk av norsk bistand. Forskningsinstituttene har deltatt minst like aktivt i kritikken som andre mer økonomisk uavhengige institusjoner uten at hverken grunnbevilgninger eller oppdragsportefølje, finansiert av dem som blir kritiserte, synes å ha blitt direkte skadelidende. Det var f.eks. våre forgjengere på CMI, Havnevik og Skarstein, som på slutten av 70-tallet startet kritikken av bistanden til Tanzania i en tid da de ansvarlige for norsk bistand forholdt seg til Tanzania omtrent som ml-erne forholdt seg til Kina.
Et nyere eksempel er Strand og Suhrkes kritikk av Norges (og NATOs) Afghanistan-politikk, der parallellene til den sovjetiske okkupasjonen tydeliggjøres i all sin gru. Selv Aftenposten fant å presentere denne kritikken under overskriften "Ein katastrofe for Noreg". Det klareste og mest kjente eksempelet i hele Forsknings-Norge er likevel Hilde Henriksen Waages uredde og skarpe kritikk fra midten av 90-tallet av Norges meglerrolle i Midtøsten. Hun var da ansatt ved PRIO (International Peace Research Institute, Oslo).
Egeland truer ingen.
At det blir utøvd både tilbørlig og utilbørlig press i kampens hete og at dette internaliserer selvsensur, bør ikke forundre noen. I mange tilfeller har nok presset gjennom tette faglige og sosiale nettverk også hatt sin effekt. Å påstå at ansettelsen av Jan Egeland som NUPI-direktør vil forhindre instituttets vilje og evne til å fremføre det vi har kalt "intern kritikk", er lite sannsynlig. Her kan ansettelsen virke positivt. Men det vil neppe oppmuntre til kritisk analyse av fundamentet i norsk bistands- og utenrikspolitikk.
Den del av forskningen som omhandler det mest generelle nivået og som stiller spørsmål ved selve bistanden som økonomisk, politisk og kulturelt fenomen - det vi kan kalle "ekstern kritikk" - er den vanskeligste formen for kritikk. Hittil er det få som har vært opptatt av spørsmål som: Hvilke krefter driver egentlig bistanden? Utgjør bistand en ny form for global maktutøvelse? Hva skiller bistandsepoken fra den koloniale epoken? Delvis møter slik analyse motstand fra politisk hold slik både bistandsministeren og generalsekretæren for Kirkens Nødhjelp nettopp ga uttrykk for i kronikker i Aftenposten.
Utfordrer vårt verdigrunnlag.
Å sette spørsmålstegn ved selve bistanden som fenomen utfordrer lett hele det humanistiske verdigrunnlaget som store deler av samfunnet vårt er bygd på, og det skremmer. Det er derfor ikke så rart at forkjemperne for bistanden i sitt forsvar lett tyr til påstander om målbæring av Frp-standpunkter. Det er likevel ikke økt samrøre som forklarer at bistandsforskningen til nå har vært lite opptatt av disse spørsmålene.
Begrensningene går på dypere spørsmål om betingelsene for kritisk analyse: Det er ikke bare sosialt vanskelig å pirke ved veletablerte trossetninger, det er også intellektuelt vanskelig å "tenke annerledes". I større format betyr det et paradigmeskifte i forskningen. Det er, som Thomas Kuhn og andre har påpekt, en sjelden og tung prosess. Det kan selvsagt argumenteres for at slike spørsmål ikke tilhører den anvendte forskningens arbeidsfelt. Men i så tilfelle vil bistandsforskningen kun bli et vedvarende haleheng og ikke en drivkraft i forhold til den allmenne kunnskapsproduksjonen om viktige globale forhold.
Bistandsforskningens mulighet til kritisk refleksjon avhenger av hvilket konkretiseringsnivå vi snakker om. Mekanismer som reduserer kvaliteten på ett nivå kan vise seg nyttig på et annet. Når vi som forskere skifter fra ett nivå til et annet, kan vi derfor møte problemer. I så måte påvirkes bistandsforskningen av strukturelle forhold. Men når det er sagt, så er mye også avhengig av individer. Er ikke Tvedt selv en del av samrøret? Har ikke han gått inn og ut av bistandsarbeid og bistandsforskning som alle oss andre? Hvorfor er han i stand til å gå fra intern til ekstern kritikk?
Pengekrav hindrer kritikk.
Enkeltforskernes evne til kritisk refleksjon er det som først og fremst påvirker forskningens uavhengighet og dermed kvalitet. Samrøre reduserer lett denne egenskapen. Likevel spør vi oss til slutt om det virkelig er på dette området problemet er størst. Direkte politisk styring har den fordel at den er relativt åpenlys og lett å forstå. Det samme gjelder derimot ikke alle de tiltak til omorganisering av forskningen og disiplinering av forskerne som pågår i disse dager. Økt press til generering og inntjening av egen lønn og innføring av rigide tellekantsystemer for faglig produksjon er minst like ødeleggende for en levende og kritisk offentlig debatt slik vi ser det. Her er bistandsforskningen ikke annerledes stilt enn annen samfunnsvitenskapelig forskning, og her er det de største barrièrene for kreativ nytenkning og overordnet kritikk ligger.
