I bistandspolitikken finner politikere og forskere nå sammen i en entusiasme for behagelige sannheter.
12. oktober kommer økonomen Paul Collier til Oslo for å legge fram sin nye bok, «The Bottom Billion», på et seminar i regi av UD. Boken har blitt varmt omtalt av utviklingsminister Erik Solheim og hans analyseenhet, på tross av at den inneholder funn som er svært omdiskuterte i forskningsmiljøene. UD har presentert boken som en «oversikt over omfattende forskningsresultater», på tross av at den kun trekker på funnene til en forsker (Collier selv) og hans team. Colliers hang til enkle svar, tydelige pakkeløsninger og kvantifisering av en komplisert verden passer som hånd i hanske med politikernes behov for en salgbar bistandsstrategi. Spesielt populære er analysene som innebærer at det er hos de andre problemene ligger, og at vi selv ikke har noe annet ansvar enn å fortsette å bære den hvite manns byrde. Uten særlig motstand omfavnes nå Colliers analyse som en nytt trylleformular i bistandspolitikken.
Boken om «bunnmilliarden», den milliarden av mennesker som er aller fattigst, framstiller som nye mange av funnene som lå til grunn for Verdensbankens rapport «Breaking the Conflict Trap», publisert i 2003 med Collier som hovedforfatter. Også i den siste boken er «konfliktfellen» et bærende element i resonnementet. Konfliktfellen er situasjonen land som kommer ut av en borgerkrig tilsynelatende befinner seg i. Ifølge Collier og hans medforfattere i 2003 har slike land en svært høy sannsynlighet for å oppleve en ny krig i løpet av kort tid: 44 prosent sjanse i løpet av fem år. Den samme forestillingen om en konfliktfelle finner vi i denne siste boken - men nå er det blitt rundt 50 prosent sjanse for tilbakefall i løpet av ti år.
Historien om gjentakelsesraten er talende. Den sier mye om hvordan biter av fagkunnskap kan gjøres om til konvensjonell visdom når de inneholder bekvemme sannheter. Det opprinnelige tallet til Collier, 44 prosent, ble raskt til «rundt halvparten» og spredte seg som ild i tørt gress. For nettopp det at det var så høy sannsynlighet - nesten 50 prosent! - for at krigene snart ville bryte ut igjen, gjorde jo at verden måtte satse drastisk på å sikre freden i slike land. Med slike odds ble det maktpåliggende å få på plass strukturer og politikk som kunne sørge for at freden ville vare. Både Tony Blairs Afrikakommisjon, høynivåpanelet for FN-reform og Kofi Annan selv siterte dette tallet som en begrunnelse for å samordne internasjonal inngripen i land som kommer ut av borgerkrig. Estimatet ble et effektivt virkemiddel for å kjøre temaet «fredsbygging» oppover på agendaen, et tema som ofte innebærer en idé om at freden der ute bare kan sikres hvis «vi» griper inn. Dette var ikke så vanskelig å selge inn i FN-systemet, men opprettelsen av FNs Fredsbyggingskommisjon for et drøyt år siden måtte også ha et forskningsgrunnlag. Det grunnlaget var i all hovedsak Colliers estimat på 44 prosent.
Problemet er at estimatet ikke stemmer. Som i mye annet av Colliers forskning har andre forskere kommet til nokså forskjellige resultater. Vi publiserte selv nylig en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift der vi etterprøver Colliers funn om sannsynligheten for at borgerkriger vil gjenta seg. Vi brukte samme råmateriale, gjorde utregningene på nytt og kom fram til et helt annet resultat. Bare rundt 25 prosent av borgerkrigene brøt ut igjen i løpet av fem år. Annen forskning har også kommet fram til tilsvarende lave tall, og antydet at tendensen snarere er at freden varer enn at krigen bryter ut igjen. I tillegg har Collier og hans kolleger selv revidert sitt estimat. I to studier de la fram i 2006 fant de at tallet er mellom 21 og 23 prosent for de fire første årene - som er i tråd med vårt tall på 25 prosent for de første fem. Det er altså bare 20-25 prosent av de avsluttede krigene som bryter ut igjen i løpet av de første årene, og det er noe helt annet enn «nesten halvparten». Dette har både etiske og politiske implikasjoner.
Er sjansen stor for at krigene bryter ut igjen, overdøves lett forsiktighetens røst. En høy sannsynlighet for gjentatte kriger vil legitimere en drastisk, omfattende og intervenerende politikk for å forhindre dette, mens en mindre fare vil tilsi en forsiktigere politikk. Vi vet nå at internasjonal støtte til fredsbygging er vanskelig og ofte skaper utilsiktede negative konsekvenser. FN-universitetet har nettopp publisert en bok om dette. En mindre heseblesende holdning til hva vi kan gjøre for å bygge fred andre steder, kan faktisk være positiv.
Det ligger i forskningens natur at tall blir revidert etter hvert som ulike metoder tas i bruk og nye data kommer til. Forskere har et ansvar for å informere politikere og andre brukergrupper om hvordan man har kommet fram til sine resultater, og hvilken usikkerhet som hefter seg ved tallene. Det ansvaret tar ikke Collier alvorlig nok, verken i forhold til gjentakelse av borgerkriger (der han holder på «halvparten»-estimatet i sin siste bok) eller andre funn.
Forskere med bekvemme sannheter og enkle tall blir gjerne tatt i mot med åpne armer i politiske miljøer. Akademisk tyngde kan gi troverdighet til strategier som politikerne uansett har interesse av å føre. For eksempel har ett av Colliers hovedargumenter vært at fattigdom er hovedårsaken til konflikt. Dette er et evangelium for verdens bistandspolitikere og -organisasjoner. Det løfter deres arbeid mot fattigdom opp på et høyere moralsk nivå - hvor det også blir et arbeid for fred. Men et bredere historisk perspektiv viser at utvikling (som kan redusere fattigdom) i seg selv er konfliktfylt. Statistisk sett er det riktig at det er flere borgerkriger i fattige enn i rike land. Men selve veien ut av fattigdom er ofte fylt med vold, slik den historiske erfaringen til dagens rike land viser.
Også i et kortere tidsperspektiv er det er ingen klar sammenheng mellom konflikt og fattigdomsreduksjon. Sammenstiller vi trendene for fattigdom og borgerkriger etter den kalde krigen, for eksempel, finner vi stor variasjon. Forskere er enige om at antallet borgerkriger gikk drastisk ned på 1990-tallet. Men forklaringen var ikke en plutselig endring i fattigdomsbildet - det har holdt seg nokså stabilt. Årsaken var av strategisk-politisk karakter, særlig knyttet til at den kalde krigen tok slutt.
Skepsis og etterprøving angår ikke bare forskere. Politikere har også et ansvar for å sette spørsmålstegn ved forskningens forutsetninger - også for de funnene som passer inn i den rådende agendaen. Forskning som gjennom tallmagi holder på forestillinger som tjener bistandspolitiske interesser, kan bedra. For tallenes tale er som kjent ofte uklar.
Utviklingsministerens svar fra torsdag 11. oktober:
Lettlurte politikere?
Erik Solheim
Utviklingsminister
I sin kronikk i Dagbladet 8. oktober kritiserer forskerne Ingrid Samset og Astri Suhrke ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) meg og min analyseenhet for å omfavne Paul Colliers bok «The Bottom Billion» som et nytt trylleformular. Collier lager enkle løsninger for en komplisert verden - noe som passer som hånd i hanske for politikernes behov for en salgbar bistandsstrategi, påstår de to forskerne.
Når jeg liker boka er det nettopp fordi den ikke har et enkelt og salgbart budskap, i motsetning til enkelte andre forfattere og debattanter. Forslagene hans er ikke lette å gjennomføre. Noen av dem er ganske så politiske ukorrekte, for eksempel hans syn på verdien av militære intervensjoner.
Og han kommer med en viktig kritikk av bistandsindustrien - oss politikere inkludert - for å skyte med hagle mot verdens 5 milliarder fattige. Innsatsen bør heller rettes mot den fattigste milliarden - de som bor i land med tilbakevendende konflikter, mot land med undertrykkende politiske regimer, og mot olje- og diamantrike stater der den politiske eliten forsyner seg grovt av landets inntekter. Skal vi hjelpe, sier Collier, nytter det ikke bare med bistand, vi må også bryte ressursforbannelsen, bruke handelstiltak og internasjonale lover, og garantere sikkerhet.
Jeg er selvfølgelig enig med Samset og Suhrke i at politiker- og forskerrollen ikke må sammenblandes. Forskernes oppgave er å være kritiske - ikke tilpasse budskapet til politikernes behov. Samtidig er det viktig at vi som politikere setter oss inn i hva de ulike forskerne har kommet fram til, slik at vi kan fatte beslutninger på best mulig grunnlag. Det er derfor jeg har invitert Collier til Norge og Litteraturhuset fredag førstkommende for å få en ordentlig diskusjon omkring hans tanker. Dit har vi også invitert representanter fra norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner - og dessuten Morten Høglund fra Fremskrittspartiet. Det bør det bli en god debatt av.
Debatten om tallbruk omkring sannsynligheten for at en borgerkrig vil gjenta seg, som er hovedpoenget i kronikken til Suhrke og Samset, må nødvendigvis bli ett av temaene på dette møtet. Jeg er enig i at det er viktig å belyse dette nærmere. Takk til CMI-forskerne for viktige innspill til debatten fredag 12. oktober!
