Inge Tvedten, Seniorforsker, CMI
Høyres utspill. Høyre har lagt fram et forslag til ny bistandspolitikk med fokus på reduksjon, konsentrasjon og endring av virkemidler, til sterke protester fra den rød-grønne regjerningen og involverte fra sivilt samfunn og forskningsmiljøene. Forslaget bør tas alvorlig av alle som bryr seg om norsk bistand – ikke bare fordi et regjeringsskifte er høyst sannsynlig, men også fordi den rød-grønne regjeringen i realiteten har forlatt bistandens hovedmål om fattigdomsreduksjon.
Bistandspolitikk. En-prosent målet for norsk bistand er blitt en tvangstrøye, og har ført til en selvgodhet hos norske bistandsmyndigheter det ikke er grunnlag for. For mange programmer og prosjekter igangsettes og videreføres uten tilstrekkelig kvalitet og relevans. Bistandsbudsjettet må ikke nødvendigvis reduseres, men kvalitet og relevans for fattigdomsreduksjon må være avgjørende – også om det innebærer reduserte overføringer.
Bistanden representerer i realiteten et lite bidrag til utvikling og fattigdomsreduksjon sammenlignet med for eksempel nasjonal fordelingspolitikk, tilbakeføring av penger fra emigranter og næringsutvikling. Således er politisk dialog knyttet til demokrati, økt innvandring, lettelse av restriksjoner på import til Norge og økte investeringer i uland langt viktigere bidrag til utvikling.
Det er mange gode grunner til en sterkere konsentrasjon av bistanden, og Afrika er en naturlig prioritering. Fortsatt er 28 av de 30 minst utviklede land i verden afrikanske – målt i forhold til inntekt, helse/levealder og utdannelse. Land som skal prioriteres bør være blant de fattigste. I mellominntektsland, som nå mottar store deler av norsk bistand, er fattigdommen først og fremst et fordelingsspørsmål det ikke kan være Norges oppgave å løse.
Bistandens innhold. Utgangspunktet for all bistand må være fattigdomsreduksjon for at bistanden skal ha mening. Alle tiltak må kunne vise resultater i forhold til dette overgripende målet. Dette fordrer en langt sterkere satsning på oppfølging og måling av resultater gjennom ulike tilnærminger og metoder enn det som har vært tilfellet.
Identifisering av sektorer og typer av tiltak for norsk bistand må ta utgangspunkt i fattiges behov. Sett fra fattiges ståsted er arbeid og inntekt helt avgjørende for overlevelse og selvrespekt; dårlig helse og sykdom har de mest umiddelbare negative konsekvensene; og utdannelse er sentralt for at fattige på sikt skal kunne bedre sin livssituasjon. Næringslivs-engasjementet bør fokusere på støtte til typer av virksomheter som er arbeidsintensive og fattigdomsreduserende.
I tillegg bør en tenke nytt og satse på nye aktører og innovative virksomheter. Det er gode grunner til økt satsning på fiskerier slik Høyre foreslår, men da med mindre fokus på industrifiske som nå og mer på småskalafiske som i større grad kommer fattige direkte til gode gjennom arbeidsplasser, inntekt og tilgang til proteiner. Et godt eksempel på innovativ bistand er norske Design uten grenser, som bidrar til innovasjon, etablering av småbedrifter og utvikling av hjelpemidler for de fattigste og mest marginaliserte.
Målgruppene for norsk bistand må defineres klarere, og ta hensyn til forholdene i hvert enkelt land. De fattigste og mest sårbare kan befinne seg i spesielle geografiske områder, tilhøre spesielle folkegrupper, være kvinner eller menn etc. Norsk bistands vanetenkning innebærer en oppfattelse av at de fattigste bor på landsbygda og er kvinner. I realiteten er fattigdommen i ferd med å bli urbanisert, det er i byene den politisk og økonomisk utviklingen vil avgjøres, og det foregår en langsom maskulinisering av fattigdom i mange land.
Bistandens verdibase. Høyres bistandsprogram vil bare være gjennomførbart dersom det tuftes på de positive aspektene ved konservativ ideologi og politikk: Respekt for menneskerettigheter og en grunnleggende forståelse og respekt for enkelt-mennesker som uforskyldt er fattige og har det mye vanskeligere enn oss – selv om de måtte komme fra andre himmelstrøk og kulturer. Skal et slikt prosjekt kunne virkeliggjøres må Høyre alliere seg med KrF i regjering. Fremskrittspartiet har vist at de i realiteten ikke deler disse verdiene, og har programfestet et budsjett som vil rasere bistanden.
