Forskningsmiljøene – en viktig brikke i bistandsreformen?

CMI tar gjerne en tydeligere rolle som en uavhengig, faglig stemme i utviklingspolitikken. Men for at dette skal bli mer en tom retorikk, må det gjøres noen strukturelle grep.

Nikolai Astrup svarer på kritikken mot å bygge ned bistandsfaglig kompetanse i NORAD med at institusjoner som Chr. Michelsens Institutt (CMI) kan fylle rollen som uavhengige stemmer i utviklingspolitikken. CMI tar gjerne en tydeligere rolle som en uavhengig, faglig stemme i utviklingspolitikken. Men for at dette skal bli mer en tom retorikk, må det gjøres noen strukturelle grep.

Etter den forrige reformen i 2005, der det var viktig for Norad å styrke egen fagkompetanse, var det nemlig lite fokus på hvordan man skulle få til et godt samspill mellom forskning og forvaltning. Her ligger et uforløst potensiale.

Det viktigste for å realisere dette potensiale er at forvaltningen systematisk etterspør forskningsbasert kunnskap som grunnlag for beslutninger, og at det etableres finansieringsmodeller som gjør det mulig for forskningsmiljøene både å respondere raskt på forvaltningens behov og å spille en rolle som en uavhengig faglig stemme i den utviklingspolitiske debatten.

Konkrete forslag: 

• Sørg for at det rutinemessig etterspørres kunnskapsoppsummeringer som grunnlag for beslutninger. I dag hører det til sjeldenhetene at man spør etter slikt.
• Gi forskningsmiljøene ansvar for å bygge og vedlikeholde kompetanse på sentrale områder i utviklingspolitikken, herunder å vedlikeholde oversikt over internasjonal forskningslitteratur.  Forskningsmiljøene kan da fungere som kunnskapsbanker som kan respondere raskt på forvaltningens behov.
• Bruk forskningsmiljøene til å styrke læringen om hva som virker bra og mindre bra i norsk bistand – og hvorfor. Det er et paradoks at det i dag nesten ikke forskes på norsk bistand. Det produseres haugevis av evalueringer, men det gjøres nesten ingen forskning som dokumenterer resultater med vitenskapelige metoder. Her er Norge en internasjonal sinke.
  Ved å systematisk bruke norske forskningsmiljøer til følgeforskning av norsk bistand slår man tre fluer i ett smekk: a) Man dokumentere resultater på en langt mer troverdig måte enn i dag, b) man legger et langt bedre grunnlag for læring enn det man får til gjennom forvaltningens egen resultatrapportering, og c) man bygger førstehånds kjennskap i forskningsmiljøene til hvordan bistand fungerer på bakken og setter dem dermed i stand til å spille en konstruktiv og kritisk rolle i den utviklingspolitiske debatten.

Sett fra utsiden ser det nå som Astrup ønsker å skille bistandsfaglig kompetanse fra forvaltningskompetanse (økonomi og juss). Det virker lite klokt av flere grunner.

For det første er bistand er risikosport. Ting går sjelden etter planen. Det må gjøres tilpasninger og justering underveis. Da handler det ikke bare om å gjøre ting riktig; det handler mest av alt om å gjøre de riktige tingene. Til det trenger man ikke bare jurister og økonomer, man også noen som kan bistandsfaget.

Svak bistandsfaglig oppfølging i implementeringsfasen kan også være en hemsko for samarbeidet med forskningsmiljøene. For å få til gode læringsprosesser i forbindelse med følgeforskning er det viktig med tett samarbeid mellom bistandsfaglig kompetanse og forskningskompetanse.

Sett fra et utviklingspolitisk ståsted synes løsningen enkel: Samle politikk og forvaltning i ett departement, slik man gjør i Storbritannia. Elefanten i rommet er at et slikt departement, hvis det tar med seg hele bistandsbudsjettet, vil redusere utenriksdepartementets budsjett med hele 85%. Det svir. Blant annet fordi det vil svekke muligheten til å bruke bistandsbudsjettet til å fremme norske utenrikspolitiske interesser.

Det ironiske er at ledelsen i utenriksdepartementet har til gode å vedstå seg at det er konflikter mellom norske interesser og utviklingspolitiske interesser. Men hvis det stemte at det ikke var slike konflikter, skulle vel ingen i utenriksdepartementet være bekymret for å miste kontrollen over bistandsbudsjettet? 

Konfliktene er imidlertid reelle, og noen må tape den kampen. Den kursen som nå er staket ut, tyder på at det er hensynet til utenriksdepartementets kontroll med bistandsbudsjettet som vinner over hensynet til faglig tyngde i hele kjeden fra politikk til forvaltning. Det bør bekymre alle som er opptatt av resultater i utviklingspolitikken.